Hva skjer når man samler, rundt regnet, 95 jenter og 5 gutter i et sykepleiekull, – i en alder fra 18 til tja… noenogførti, med hovedvekt rundt 20-årene (..etter mitt estimat), minus cirka 20 personer som faller av lasset etterhvert? Vennskap, latter, moro, konstellasjoner, konflikter, rykter, baksnakking, skjulte tiltak … vent litt.. rykter og baksnakking? Jepp!
Kjære Kull2008. Jeg har fått mine skjulte tiltak mot meg, til tross for at jeg i forkant ba om at dersom noen følte et problem med meg så måtte de gjerne ta det opp, da jeg ikke er fremmed for å ta det innover meg, så lenge det er saklig. Vi fikk tatt det opp – i etterkant – og saken er ute av verden for min del, ferdig arbeid! Jeg observerer dog baksnakking og rykter iblant, og blir somewhat irritert over adferden til enkelte. Hvorfor kan dere ikke ta det opp med den det gjelder, i stedet for å sitte og forsterke hverandres negative oppfatninger om “problemer” ved en person som ikke er noe problem? (Her må jeg tilføye at jeg er positivt overrasket over adferden til enkelte – som faktisk prøver å ta det opp med rette vedkommende, men som sitter tilbake med frustrasjon over å ikke nå frem av ulike grunner). Uansett, ta dere gjerne tid til en liten innføring i gruppepsykologi – klippet og limt fra en lærebok, som et forslag til hvordan løse konflikter, så kanskje vi kan slippe ungdomsskolementalitet på en høyskole.
Hva er en gruppe?
“I gruppepsykologi er en imidlertid mest opptatt av å studere et avgrenset antall mennesker som er i samspill med hverandre, og der det er et felles mål for samspillet. Det felles målet fører lett til at det utvikles felles normer og regler, og at det utkrystalliseres en arbeidsfordeling (roller).” (Bjerke og Svebak, 2001)
Gruppepolarisering
“I ett forsøk ble franske studenter bedt om å gi uttrykk for sine private holdninger til den franske presidenten, og til amerikanere (Moscovici og Zavelloni 1969). Så ble de samlet i grupper for å bli enige om en holdning til de to “objektene”. Etter grupparbeidet skulle de på nytt uttrykke sine private holdninger. Resultatene viste at holdningene til den franske presidenten (de Gaulle), som var litt positive før gruppearbeidet, ble mer positive etterpå. Holdningene til amerikanere var litt negative i utgangspunktet, og de ble litt mer negative i løpet av gruppearbeidet. Det ser ut til at gruppediskusjoner forskyver den rådende holdningen (gjennomsnittet av de individuelle holdningene) i en mer ekstrem retning. Fenomenet kalles gruppepolarisering.
For å belyse hvordan gruppepolarisering oppstår kan vi ta utgangspunkt i det skillet vi har innført mellom påvirkning fra informasjon og fra normer. Den normative påvirkningen skjer ved at vi sammenligner våre meninger med andres meninger. Vi ønsker videre å bli godt likt av de andre, og vi forsøker derfor å bli bedre eller å ha mer rett enn de andre, dvs. at vi ønsker å være nærmere normen på området enn det andre er. I løpet av gruppediskusjonen oppdager en person at enkelte faktisk har en oppfatning som går lenger enn hans egen i retning av det verddsatte alternativet (normen). For ytterligere å vise lojalitet og riktig holdning må personen da forskyve sin oppfatning i en mer ekstrem retning. I tillegg kan det komme en påvirkning fra den informasjonen som medlemmene mottar i løpet av diskusjonen. Det vil bli framført flere argumenter, og de fleste er ofte til støtte for det de fleste mener fra før. Noen forsøk tyder på at beslutninger som en gruppe tar, blir mer ekstreme (polarisert) jo flere argumenter som blir framført for en oppfatning, selv om antallet andre personer i gruppen ikke øker.” (Bjerke og Svebak, 2001)
Konflikter i gruppa
“Personlighetsforskjeller kan føre til samarbeidsproblemer og konflikter. For det andre: studentenes erfaringsbakgrunn og kunnskapstilfang er forskjellig. [...] I enhver gruppe vil det være slike og lignende forskjeller, og konflikter er derfor uunngåelig. De er også som oftest ønskelige, fordi ulike meninger og behov kan hemme tendenser til ensretting og gruppetenkning. Medlemmene må vurdere andres synspunkter, og de må begrunne sine egne. Det kan bidra til bedre beslutninger.
Men det er avgjørende hvordan konfliktene blir behandlet. Konflikter kan bli til skade dersom vi bearbeider dem feil. Det er mange eksempler fra familiegrupper, vennegrupper og arbeidslag på at konflikter kan bli destruktive, og utvikle seg til mobbing, mishandling eller utstøting. Konflikter blir lett destruktive når (Granér 1995);
- de ikke blir åpent erkjent, og problemet “feies under teppet” eller unngås på annen måte,
- de ikke blir bearbeidet gjennom åpen og saklig kommunikasjon, men møtt med skjulte tiltak (rykter, bakvaskelser, osv.),
- de nok blir erkjent og diskutert, men en ikke kommer fram til en løsning (konflikten lever da videre i en eller annen form)
En måte å bearbeide en konflikt på kan være å skille mellom eventuelle delkonfliktersom den består av. Fordelen ved dette kan være at de ulike dele kan kreve noe forskjellige tiltak. Det kan være forskjellige typer konflikter, f.eks.;
- Sakskonflikter: Det er ulike syn på hvordan en hendelse eller en oppgave skal vurderes.
- Meningskonflikter: Det er uenighet om et tema som det ikke finnes noe klart svar på (hvilken farge er penest, hvilken religion er best).
- Interessekonflikter: Når ressursene skal fordeles og det ikke er nok til å tilfredsstille alle, oppstår slike konflikter
- Relasjonskonflikter: Enkelte mennesker “går ikke sammen” (en persons oppførsel kan irritere eller skremme en annen person).
Mange konflikter kan ha elementer av flere enn en av disse konflikttypene. En interessekonflikt kan lett utvikle seg til også å bli en relasjonskonflikt, og en relasjonskonflikt kan maskeres ved at en legger vekt på alltid å være uenig i sak. Hva skal en gjøre for å bearbeide konflikter? Granér (1995) argumenterer for følgende framgangsmåte;
- Motivasjonsarbeid. Det er ingen god løsning om en av partene gir seg. Begge (alle) parter må motiveres for å bearbede konflikten.
- “Rense lufta”. Dette innebærer at partene først uttrykket sine følelser og standpunkter. Deretter må de klarlegge årsakene til konflikten, bl.a. ved å identifisere hvilken type konflikt det dreier seg om. En får gjerne en bedre forståelse av det som har skjedd hvis en analyserer konfliktens historiske forløp, og ved å utveksle forestillinger om hverandre. Dersom partene nå er i stand til å lytte på hverandre og forstå hverandre, kan en gå videre til løsningsfasen.
- Løsningsfasen. Partene må forstå andres synspunkt, og at interessekonflikter er naturlige. Deretter må de legge fram sine egne løsningsforslag, noe som forhåpentligvis leder fram til enighet om hvilken strategi som skal velges. Strategien gjennomføres i praksis, og etter en tid evaluerer en i hvilken grad målene er nådd.” (Bjerke og Svebak, 2001)
* Bjerke, T., Svebak, S., 2001, Psykologi for høyskole, Gyldendal Akademisk
