Da var energien somewhat gjenervervet!
Vel, fredag;
I’m leaving on a jetplane, don’t know when I’ll be back again (ref. “Travellin’ man” av Dj Honda/Mos Def, eller “Leaving on a jetplane” av John Denver om du vil, pick a card, any card). Turen gikk til Oslo hvor jeg skulle overnatte hos Kristoffer fra fredag til lørdag. Flyet ankom Oslo faktisk ti minutter før planlagt (that’s a first…), og etter litt om og men klarte jeg endog å finne riktig t-bane og komme meg til Kringsjå. Kristoffer og Evert (dude fra Texas) var allerede i full sving på kjøkkenet for å lage middag til meg, og etterhvert ble det både middag og alkoholholdig drikke, før det bar avgårde for en tur på byen. På homseutested, og deretter et søk i Møllergata etter Barongsai, som tydeligvis er død. Jaja, det var i alle fall der for 5-6 år siden. Så bar det hjem med nattbuss for en powernap før man skulle videre.
Vel, lørdag formiddag;
I de siste minuttene før jeg måtte gå til t-banen prøvde jeg desperat å få overført litt penger på nettbanken fra maskinen til Kristoffer, men det var som å reise tilbake til gode, gamle analogt-modem-tider, så jeg måtte bare gi opp og rett og slett løpe til t-banen. Så bar det avgårde til Oslo sentrum for å treffe Bjarte. Etter litt søk i byens gater fant vi omsider hotellet, for deretter å stikke ut og finne gave til en ett-åring (vi fant forøvrig Christer Falck på veien også, med et schvært høl i buksebaken), deretter et par øl, hotell igjen for litt mer drikke, og siden Bjarte ikke synes chilinøtter er mat (det var det de tilbydde som “kvelds” på hotellet) bar det ut for litt mat og en øl til i stedet, før man endelig kunne tusle til Latter for å se Dagfinn Lyngbø (vi måtte spørre om hvor Latter egentlig var, da hukommelsen min ser ut til å skrante tre smuler, og Thomas Leikvoll – som ingen foruten meg tydeligvis husker, kunne være så greial å gi oss direksjonene). Nå skal jeg ikke spoile hvordan showet var, men den hadde sine gode og dårlige sider. Så bar det på byen, og turens andre søk etter Barongsai, som ga like lite resultater som første gang. På vei tilbake til Karl Johan og videre søken etter et greialt utested dumpet vi over Sikamicaniko. Jeg vet jeg har vært på nevnte sted i hine, hårde dager, og da var det noe helt annet… jeg tror endog de har byttet lokale (?). Vakten mente tydeligvis at jeg trengte kjærlighet, for han henviste meg pent til en godterikrukke rett innenfor døra med sådane i. I lokalet var det sånn cirka maks 10 individer og verdens døveste musikk. Det ble med en øl, før Bjarte knabbet med seg en kjærlighet han også, og så bar det videre. Vi passerte Blaze. Blaze go-go-bar, that is. Bjarte; “vi skal ikke inn her da?”, Lady Frankenstein; “Jasj, kan vi vel”, Bjarte; “seriøst?” (..fri gjengivelse av samtalen). Joda, gikk greit det, mot at han betalte cover charge. Vi entret lokalet med hver vår kjærlighet-på-pinne i kjeften, og fikk spørsmål om vi var gamle nok. Vi trengte ikke vise legitimasjon, det holdt å nikke og si “jaaa-a”, så var det i boks. Forøvrig fikk jeg komme inn for halv pris, og slapp UV-stempel. Jeg angrer fortsatt på at jeg ikke fulgte bedre med på hvordan hu ene damen klarte å komme seg opp i stangen og henge der oppned på måten hun gjorde! Skal jeg noengang tilbake dit skal jeg personlig forespørre det stangtrikset bare for å se hvordan. Vi var der faktisk i et par timer. Bartenderen var en merksnodig, kraftig stavangermann med hijab. Okeida, han hadde ikke hijab, men greia han hadde på hodet kunne likegodt vært det. Bjarte ble påspandert øl av en svensk grabbe som forstod hva Bjarte sa da han snakket bergensk, men ikke hva jeg sa da jeg snakket svensk. Jeg vet ikke om svensken min er usedvanlig rusten, om den blir utrolig dårlig i fylla, eller om fyren bare var dum, men kanhende var det en blanding, sikkert helst av de to første alternativene. Uansett, etterhvert skippet vi Blaze, og endte opp med en 40 meters rickshaw-tur med en australiener som påstod å være gæern. Han tråkket i alle fall som en mad man, men førti meter, whadda!? 50 kroner kostet herligheten, festlig meterpris – do the math. Vi ga opp å søke etter et tøft utested, så vi endte opp på Scotsman, hvor det forøvrig er klin umulig å finne dj’en i andreetasje (det tar i alle fall opptil flere minutter), og hvor de har verdens mest stupide tight-ass-DJ i tredje etasje. Vi fikk forøvrig en sønn i løpet av helgen også, han er dog i tillegg til sønn til sin far også kollega av ham, hele 19 år – og fikk kjøpe én cola på vei hjem fra byen – for lommepengene sine. Ja, vi er litt strenge.
Søndag;
Dagen etterpå skulle man ta bussen hjem. Ugh. Det var hardt å komme seg opp, det var hardt å vente på bussen, det var hardt å sitte på bussen, og enda verre ble det da det som nevnt i forrige blogginnlegg ble kolonnekjøring og venting grunnet bilberging i Røldal. Bussen skulle ha ankommet Hgsd 22.20, men vi rullet inn på Flotmyr først 00.10. Vel hjemme, knust, kake, krepert – bar det sånn cirka rett i seng, for dagen etterpå var første dag i praksis på sykehjem. Mmm.. Dog; Knas helg!
