Jeg kom hjem igjen fra gardsferie for et par kvelder siden, etter å ha levd livets glade dager på bygda i en ukes tid. Det er rart med det, men på slike små plasser er det som om tiden står stille. Bom stille.
Den ene dagen dro jeg brødrene mine og gårdshunden med meg på butikken. Det er et stykke fra gården, så vi gikk ned til sjøen og dro dit med båten, siden det er den enkleste måten å komme seg dit på. Vi kom oss til kaien ved butikken, og fikk med oss hunden, som forøvrig later som om den er døv. Med beina på fast grunn tittet jeg opp på butikken, og der hang det samme skiltet som alltid har hengt der. “T. Krossøy”. Den samme gamle bjellen ringte da jeg åpnet døren og trådde over dørstokken. Butikken er som en lang, bred gang, med hyller langs hver langvegg, og en stor reol i midten, med hyller og varer på hver side, og kassen er i samme ende som inngangsdøren. Langs den ene veggen er det leker og småplukk, og jeg husker ennå godt at jeg elsket å kikke i akkurat denne hyllen da jeg var liten. Nå er det ikke like moro, men broder Minstemann elsker det. Kanskje står han der om tyve år, med sin lille pode, og tenker at det er akkurat som dengang da han var liten. Resten av butikken består av et bredt utvalg nips og fiskeutstyr, et mikroskopisk bibliotek, og et mindre utvalg av matvarer enn av nips. Interiøret er det samme. De har til og med de samme godteposene som dengang da, for lenge siden. Marit står ennå bak kassen, og småsnakker om vær og vind, og alt er i grunn som det alltid har vært. Og gode, gamle Thomas Krossøy, den rakkeren lever ennå, jaggu gjør han det! Han går i den samme mørkegrønne kjøpmannsfrakken sin, som han gjorde i min barndom også. Og dengang da jeg var liten var Thomas Krossøy gammel. Nå er jeg ikke liten lengre, men Thomas er fortsatt gammel. Ja, faktisk eldre enn noengang før, men alt er likevel det samme, for tiden der inne, den står stille.
