“Et helt liv”, tenkte hun. “Et helt liv har jeg vært annerledes”. Og ikke var det hennes valg. Grusen knastret under skoene, hun satte seg på huk ved sjøkanten og så utover vannet. Det slo henne at havet var alle tårene hennes gjennom tjuefem år. Forbannet mange tårer. Forbannet mye smerte. Hun ønsket å være sterk. Hun hadde klart å være sterk. Hun hadde klart å gå imot ham, få ham dømt. Det hadde han aldri trodd. Holde seg oppe gjennom ventingen på veien dit. For hva? At han nå kunne sitte og le? Tjuefem år hadde hun betalt, bare hittil, og enda flere år var hun dømt til. Han hadde knapt vært inne i et halvt år, og hatt perm flere ganger på den tiden. Hvorfor? Den ene gangen for å være hjemme med to av barna mens kona og den tredje uskyldigheten var på sykehuset. Perm, for å være hjemme med barn. Alene. Dømt. Dømt for sedelighetsforbrytelse. For seksuelle overgrep. Mot barn under ti år. Perm, hjemme, alene, barn. Uskyldige barn, dømt far. Etter seks måneder bak lås og slå ble han overflyttet til overgangsbolig. 50 permdøgn i året. Jobb hver dag, – den samme jobben han hadde hatt siden han gikk ut av ungdomsskolen. Jobb hvor kone og barn kan komme på besøk når som helst. Privat tøy. Mobiltelefon tillatt. Kontakt med omverden hver dag. Tilbake til normalen, til livet, – han bare overnatter et sted han kanskje helst ikke vil være. Det er gjelden han betalte for å ødelegge et barn. Et barn som ble voksen. Altfor fort. Et barn ingen så, og som selv tok skylden i alt for mange år. Et barn som ikke klarte å vokse av seg det vonde. En kvinne på tjuefem år med et barn i hjertet som ikke vet om et annet liv enn tårer, skyld og følelse av skam. Hun ville være sterk, løsrive seg fra ham og fra hjertebarnet. Men det er fryktsomt å skulle leve et liv man aldri har levd. Hun, – uskyldig, med mange års strev bak seg for å bryte fri. Med hodet i giljotinen, fortsatt. Han. Snart en fri mann, for alltid, slapp unna med en ørefik. Det svir, en liten dag eller to. Så er det glemt.
