How Supernaten got her superpowers…

Siste dag i Haugesund før avreise Bergen måtte det selvfølgelig lyne og tordne. En gang da jeg var liten var vi på landet ved Kjeneset en vakker sommer, og jeg og lillesyrran så lynet treffe et tre. Skummelt syn. Noen år senere var jeg på ferie i Göteborg. Jeg tror jeg var 10 år, jeg hadde i alle fall hatt bursdag noen dager i forveien og fått en (dengang) superfancy Gameboy. Om ettermiddagen begynte det smålig å buldre. Etter lyn-treffer-tre-insidenten var jeg ikke særlig begeistret for denslags, så jeg gjemte meg som best var. Bulder, brak og lynglimtene fortsatte utover kveldingen. Og natten. Jeg kunne bare glemme å sove, og prøvde desperat å bruke Gameboyen sammen med et par høretelefoner som avledning fra himmelraseriet utenfor, men når det rister i bakken, og glimtene skjærer gjennom såkalt “lystette” rullegardiner kunne jeg bare glemme det. I Göteborgsposten dagen etterpå kunne man lese at det hadde vært 14.000 lynnedslag i løpet av det siste døgnet. Det vil si 14.000 registrerte lynnedslag, så hadde registratoren gått tom for blekk (…gode, gamle dager…). For å ikke glemme håndfullen av mennesker som var blitt truffet, og den lille slumpen av hus som hadde brent ned.Jeg kan ikke påstå at jeg ble så veldig mye mer begeistret for lyn og torden etter dette.

Vel, fast forward. Bittelille (Lena) bodde en stund i Olsvik, mens jeg bodde på Kleppestø. Hun var klar over min anti-fascinasjon for uvær, og siden vi bodde på hver vår side av “fjorden” hørte begge to bulderet om det første tok i å brake. Da var Bittelille så søt at hun sendte meg melding og spurte om det gikk bra med meg. Hver eneste gang. Nå bor hun på Sunnmøre og jeg i Haugesund, så det er ikke så rart at jeg ikke fikk en slik melding i dag, selv om jeg gjerne skulle hatt det.

Uansett, – vi spoler frem til dagen i dag. Jeg har vasket og tørket nok klær til å i alle fall få fire husmorpoeng bare for det, og et par til for å legge dem sammen, samt å ta halve oppvasken og støvsuge. Uansett, – jeg tok klær ut av tørketrommelen, og den ene armen min var i kontakt med maskinen. Plutselig sa det “tzziiiik” (…jeg har aldri påstått jeg er god på onomatopoetikon…), og jeg kjente støt gå gjennom armen, før det et halvsekund etterpå smalt kraftig rett nedi høgget her. Takk, kjære lyn – ikke bare har du latt meg se det stakkars treet få seg en trøkk, ligget våken en hel natt som ti-åring og spilt så mye Tetris at jeg drømte om det når jeg først sovnet, men nå har du også latt meg fått en liten, fysisk smakebit selv. Det skal dog sies at jeg verken har merke, svidd hår eller senvirkninger, men du kan banne på at det er denne episoden som vil omtales i tegneseriene om meg som måten jeg ervervet mine eksellente superkrefter på.

[Oppdatering:] En liten stund etter at innlegget var publisert tikket det inn en sms fra Bittelille: “Heia kjære bestisen min! Håper du har det bra og at det har sluttet å lyne… Vi må visst snart flytte nærmere hverandre igjen sånn at jeg kan passe på deg. Gleder meg masse til vi sees om ikke lenge Kjempe, utrolig, sinnssykt glad i deg. Nattakiss!”. Gotta love her…

Ferie? Hva er vel det…

Okei, folkens. Ferie = kjedelig. Det vil si, jeg har brukt tre-fire dager på å kjede meg, men i dag har vært en fantastisk fin dag. Heidi ringte i morges og lurte på om jeg ville være med på fisketur. Sure thing, – jeg er fortsatt en enkel sjel. Turen gikk til Sveio, og derfra ut med båt til en holmesak for grilling, vassing, småkrabbeplukking (- rett tilbake til barndommen, lite som er så avslappende som krabbejakt, kunne holdt på i timesvis. En aktivitet som forøvrig hører hjemme i “Glemmeboken”), og litt fisking på veien hjem. Det vil si; jeg fikk en bitteliten torsk, som jeg ikke engang kunne kjenne at jeg hadde på kroken, stakkars. Jeg elsker sjø og båt, så jeg er veldig glad for å bli slept med. En veldig fin dag med Heidi, Trond Martin og guttene.

Jeg ymtet frempå på Facebook at jeg vurderte å reise til Bergen da jeg først tok ferie på fredag, og ble vel smålig bekymret for ferie-konseptet da tre av fire som responderte er gamle kolleger, som ymtet frempå at det trengs folk i det som bare er blitt hetende “Rottereiret”. Vel, etter noen dager ferie innså jeg at ferie som sagt er kjedelig, så jeg fikset meg “oppholdssted” i gamleleiligheten min i Bergen (jeg skal jobbe natt, så jeg trenger ikke overnattingssted så mange dager at det gjør noe, men et sted å oppholde meg når jeg ikke har annet å gjøre). Jeg er veldig glad i den leiligheten, – altså, om den ikke er superduperfancy så har den en aldeles egen sjarme over seg, og ikke minst en elskverdig beliggenhet, – gleder meg til å ta en tur tilbake. Skal visst spille foppalkamp også, gitt. For Nordnes. Mot Varegg. Jeg vet ikke om det er blandingslag eller herrelag, men om det så skal være skal jeg heller gro et par baller for en dag.

Uansett. Sommer er sommer, jeg skulle gjerne sittet og tittet utover sjøen, helst på Nordnespynten, mens jeg hørte på S-Tone Inc. – In the mood for love.

Glemmeboken, side 2. Sjokkiser og “Room on fire”.

Hvor ble det av Riegel-sjokoladen? Og hvorfor heter isen Twister og ikke Spirello lengre? Hvorfor husker ingen Professor Baltazar? Og hvordan i huleste kan jeg banne på å ha sett Romlingane på Barne-TV som liten, når det store, vide internett sier det nærmeste året opptil mine barndomsår serien ble sendt er 1979, og jeg er født i 1982? Gudbedre er det godt at Hansa ikke lengre har øl med appelsinsmak om ikke annet i alle fall. Hvor ble det av Fila, og Kangaroo-skoene med lomme og glidelås i “sko-tungen”… Hvorfor prater bergenske barn hjemmesnekret østlandsk når de leker… og at det er så at ethvert ekte bergensbarn sier “pikstol” og “dektektimen”? I’m just sayin’…

Dette var fra det eldre testamentet i Glemmeboken, må nesten få med noe av nyere dato også. The Strokes sitt album “Room on fire” var en greial turkamerat da jeg bodde i Lønborglien og jobbet i sentrum, – og gikk til og fra jobben hver bidige dag, – og det fant jeg tilbake til i dag, og det er fortsatt like kurant.Det er utrolig vanskelig å velge ut én låt, for meg er hele greien én enhet, – men det får bli Reptilia, – fordi den minner meg om noe jeg ikke helt hva er, men som jeg tror er noe bra.

Glemmeboken, side 1