Da er tre dagers observasjonspraksis på føden over, og jeg må si meg særdeles fornøyd med erfaringene og refleksjonene jeg ervervet meg. Da vi var på observasjonspraksis i sykehjem i høst visste de ikke at vi skulle komme, jeg måtte følge en tredjeårsstudent i stedet for sykepleier (big ups til studenten, hun var for all del flink – og dro meg med rundt på ymse), og man følte seg en anelse i veien. På føden ble jeg tatt godt i mot, de visste vi skulle komme, de inkluderte, og de var flinke til å ta meg med på det som skulle skje selv om jeg selv også tok initiativ og spurte om å få være med på et par ting. Første dagen var det full klaff – om morgenen kom det inn ei dame som ble innlagt, og jeg fikk følge henne fra begynnelse til slutt og var på fødestuen så å si under hele fødselsforløpet. Jeg fikk lov til å være med i prosessen, og fikk blant annet smertelindret den fødende under riene med teknikker jordmoren lærte meg underveis. Den fødende kommenterte at jeg hadde “healende hender” – at de var så varme, jordmoren spurte meg om jeg hadde blitt fortalt det før, men det må jeg ærlig talt innrømme at jeg ikke har. Da jeg dagen etterpå takket damen for at jeg hadde fått være med fikk jeg selv takk tilbake for at hun hadde fått låne hendene mine, gjorde godt å høre at jeg hadde vært til nytte og at det ikke hadde vært ukomfortabelt å ha en uerfaren student tilstede.
Dag to var ikke fullt så begivenhetsrik, mens på dag tre fikk jeg være tilstede under to fødsler til og sying i etterkant, samt være med på legesjekken av barnet. Selv om jeg selv har født var det ganske annerledes å være på den andre siden av situasjonen, – jeg tenkte i forkant at det kunne komme til å bli en anelse ekkelt med blod, gørr og fostervann, men det gikk overraskende bra! Det var fascinerende, nervepirrende, utfordrende, morsomt, gledesvekkende, rart, skummelt i form av at jeg fikk tanken “har jeg egentlig lyst til å noengang føde igjen” et par øyeblikk, men når man ser hvor fort smertene slipper taket i moren og går over i nysgjerrighet for det lille barnet etterpå så er det ikke riktig så avskrekkende likevel. Den største utfordringen var ofte hvordan å møte pasienten og hva man skulle si og respondere i de forskjellige situasjonene – vi har øvd oss på prosedyrer i hele høst, men vi har øvd på gigantiske dukker som ikke gir en noe som helst respons. Noen pasienter var lettere å snakke med enn andre, noen ganger ble jeg nesten rent sjenert (ja, jeg – sjenert!), mens andre ganger satt latteren løst, , men jeg går utifra ta dette kommer etterhvert som erfaringene med pasientmøter ruller inn – jeg har jo til vanlig noenlunde lett for å komme i snakk med mennesker. Til tross for gode erfaringer under praksisen tror jeg neppe det blir jordmor av denne jenta.
