Da jeg var på vei til Bergen sist hadde jeg en utgave av “Sykepleien” med meg som lesestoff på bussen. Jeg glemte bladet igjen hos Einar, men de fleste artiklene deres ligger heldigvis ute på nett. Det var én artikkel som satte sinnet mitt somewhat i kok, og det skal mye til for å vippe meg av pinnen. Artikkelens navn er “Jeg dør så fort jeg kan…“, skrevet av Marie Aakre, kategorisert under “etikk”, og omhandler eutanasi, – også kalt aktiv dødshjelp. Emnet er stort, og kan diskuteres i det vide og brede, og føles som et minebelagt emne hvor det er lett å trå feil. Jeg har på ingen måte tenkt igjennom alle aspekter i enhver sammenheng når det gjelder eutanasi, men jeg hadde endel tanker og gjorde meg refleksjoner om dette da jeg var 21-22 år, og når jeg tenker gjennom de konklusjoner og meninger jeg gjorde meg dengang da, – for egen, personlig del, – står jeg for dem ennå. De etiske aspektene rundt å implementere eutanasi i helsevesenet, så som hvem skal ha rett til eutanasi, hvilke kriterier skal oppfylles, hvem faller utenfor “målgruppen”, hvem skal utføre dette, rett til å reservere seg for å utføre eutanasi, etc., har jeg ikke noe fasitsvar på (…noe fasitsvar finnes jo heller ikke på et slikt tema…), jeg vet bare hva jeg selv tenkte og følte. Jeg vil gjerne komme med et par sitater som eksempler fra artikkelen, og utfylle med egen erfaring og tanker.
I artikkelen skrives det: “Det er bekymringsfullt, trist og ekstra alvorlig at forslaget om legalisering av aktiv dødshjelp kommer fra de unge. Friske unge mennesker tror altså på nødvendigheten av legehjelp for å ta livet av lidende mennesker. Det er bekymringsfullt at nye generasjoner ikke får lære seg å leve nært og åpent med døden.“
- What the? Så; friske, unge mennesker har “troen” på eutanasi fordi de ikke “får lære seg å leve nært og åpent med døden”, – ergo bunner det i lite erfaring og uvitenhet? De som kjenner meg godt kjenner til historien om min mor. Kort fortalt hadde hun kreft to ganger med kun et år-halvannets mellomrom, og den siste gangen ble hun aldri frisk igjen. Det gikk litt under et halvt år fra hun fikk diagnose til hun døde, og komplikasjonene stod i kø. Jeg bodde hjemme hos henne i en periode for å ta meg av henne når hun hadde perm fra sykehuset, og ta meg av mine brødre til daglig. Det var lite informasjon ute og gikk, men jeg skjønte hvor det bar hen, – jeg skjønte at hun skulle dø, jeg visste bare ikke om det var i morgen, om en uke, eller om noen måneder. Jeg levde derfor tett innpå død, og var nødt til å forholde meg til det. Hver morgen da jeg stod opp dukket det samme spørsmålet opp; var mamma fortsatt i live når jeg åpnet soveromsdøren og tittet inn i sykesengen som stod i stuen? Selv om mamma ikke ville prate om sykdommen og døden hadde jeg lange samtaler om døden med mennesker som stod meg nær, og jeg gjorde meg som sagt mange tanker og refleksjoner. Å være pårørende er én ting, men jeg hadde ingen problemer med å prøve å sette meg inn i mamma sin situasjon, og prøve å tenke på hvordan jeg selv ville ha følt og tenkt. Om det faktisk er de tankene som ville ha dukket opp om jeg ble syk i tilsvarende grad får jeg forhåpentligvis aldri vite, men dette er et emne jeg har grublet mye på, så jeg tror faktisk det.
Kreft er en fæl sykdom, med mange potensielle komplikasjoner og mye smerte. De fysiske smertene kan man lindre, – noe det var stor fokus på, men det å vente, å vite at man skal dø, men ikke vite når, ikke vite helt hvordan, i hvilken bevissthetstilstand, eller hvor mange komplikasjoner man må gjennom først, den psykiske påkjenningen å vente gjerne i månedsvis, og bli dårligere og dårligere underveis, – disse tankene, med flere, fikk meg til å oppsummere at jeg, – for min egen del, heller ville hatt eutanasi som et alternativ, hvor jeg først kan få tatt et rolig og verdig farvel med mine nærmeste, og bestemme at nå vil jeg fyke først som sist og ikke langdrøye det. For min del vil det kanskje ikke føles som en verdig avslutning på livet å måtte innta store mengder legemidler for å holde meg så smertefri som mulig, – mens jeg bare venter på dagen hvor kroppen min gir opp. Dette er noe jeg har tenkt mye på. Det passer nødvendigvis ikke for hver og en, men jeg føler det passer for MEG. Jeg er frisk, jeg er forholdvis ung, og jeg har levd og lever nært og åpent med døden, – noe artikkelforfatter kan synes å mene alle unge som på en eller annen måte er for eutanasi ikke har. Vel, for egen del er jeg fortsatt for det, mine erfaringer til tross.
Videre sier artikkelen: “Respekt for liv er viktigere enn autonomi.” Jeg føler meg litt usikker på om det er respekt for liv å nektes det jeg individuelt opplever som en verdig avskjed med mine nærmeste, og så velge å dø det som for meg er en verdigere død enn å ligge og vente om døden skal komme som følge av alvorlig sykdom. Er det respekt for mitt liv å nekte at eutanasi for meg ville føles som en naturlig vei å gå, og heller la meg ligge og vente på en – for meg – stadig mer uverdig død?
Det står følgende i artikkelen; “Jeg må være fri til å velge selv, er slagordet, hvert enkelt menneske må få bestemme over sitt eget liv. Hvor autonome er døende mennesker? Og hvis dette blir det autonome menneskets rett, blir det vel også legens plikt? Leger vil ikke ha denne plikten, og de har vel også rett til autonomi?“
- Hvor autonome er døende mennesker? Jeg vil tro at døende mennesker i de fleste tilfeller er like autonome som friske mennesker, så lenge de er ved bevissthet i like stor grad som da de var friske? Jeg nekter å tro at artikkelforfatter har spurt hver og en lege i det ganske land om deres synspunkt på eutanasi, og at alle har konkludert med at de ikke vil ha denne plikten. Jeg kan forstå de som ikke vil det, for all del. Kanhende dobbelmoralsk, men som kommende sykepleier har jeg ikke tatt standpunkt til om jeg ville ha vært en del av utførelse av eutanasi, men så er det heller ei aktuelt pr tidspunkt da eutanasi faktisk er straffbart. Dog; Leger og sykepleiere forbeholder seg rett til å nekte å være en del av utførelse av abort, denne retten kunne like så gjerne ha blitt overført til emnet eutanasi.
Jeg har endel “unge, friske” venner som har måttet forholde seg til død, – og derav “har lært seg å leve nært og åpent med døden”, – det er nesten rart at jeg ikke har spurt dem om deres tanker rundt eutanasi før, – men det skal jeg jaggu gjøre. Og du, – kjære leser, må gjerne komme med dine synspunkter, på enten disse eller andre aspekter rundt emnet eutanasi, enten du har opplevd døden nært innpå eller ikke.
Det rare ved å skrive dette blogginnlegget er at andres holdninger og ikke minst yrkesetiske retningslinjer nærmest får meg til å føle meg som en skurk for å mene at eutanasi faktisk kunne vært et reellt alternativ for egen del om jeg skulle ha vært så syk at jeg ble klassifisert som “døende”. Punkt 1.9 i NSFs yrkesetiske retningslinjer for sykepleiere sier; “Sykepleieren bidrar ikke til aktiv dødshjelp (eutanasi) og hjelper ikke pasienten til selvmord“. Å ytre at man for egen del føler en kunne tenke seg eutanasi som alternativ føles som å banne HØYT i kjerka, helst mens man løper naken rundt alteret med en høygaffel i hånden, hale på baken og to horn påklistret i pannen, – Skikkhetsnemda hadde neppe vært fornøyd med det, men så er det tross alt et langt sprang mellom å tenke, reflektere, mene og føle noe om et emne til å aktivt delta i det selv. Jeg føler for å dunke mullah Krekar hardt i hodet, jeg har mine tvil om jeg kommer til å sette det ut i praksis. Til slutt vil jeg bare nevne punkt 1.8 i NSFs yrkesetiske retningslinjer; “Sykepleieren har ansvar for en sykepleiepraksis som lindrer lidelse og bidrar til en verdig død“. Så, – hvem har lyst til å ta på seg å definere hva som føles som en verdig død for MEG?
