Lady Frankenstein

kremt

Lady Frankenstein — Mon, 09 Jan 2012 02:05:14 +0000

Flyten her inne er ikke den beste. Siden sist: Jeg ble tilbudt en 50% stilling og slapp å søke jobber. Lucky. Ikke store stillingen, men nok av ekstravakter å velge mellom. Nesten litt for mange når man har daglig kontakt med jobben, uansett om det er tirsdag, søndag eller helligdag. Det er forsåvidt en ganske stor overgang fra studenttilværelse til jobb og ansvar, og jeg jobber med å takle den ennu, så foreløpig blir det ikke mange ekstravaktene. Og snart tar jeg meg endog ferie… har en liten friperiode i turnusen min, og velger å reise bort for å slappe litt av. Og malapropos: innen et halvt år, forhåpentligvis, flytter jeg fra denne byen.

Ellers har jeg fått ånden over meg. Jeg vet ikke om det er fordi jeg ennå er døgnvill etter et par nattevakter, – det er ikke umulig. Det er i alle fall ikke et nyttårsforsett, men jeg savner mitt gamle liv – med sunnere kosthold og trening. Det er lenge siden sist, begynner fra scratch og det er mye jobbing foran meg om jeg skal oppnå det jeg vil, men ett sted må jeg jo begynne.

Det er mulig jeg deler litt av veien her. Bloggen er så sjeldent oppdatert at jeg sannsynligvis kunne brukt den som dagbok – med mindre det er en eller annen gammel Bloglovin-abonnent som fortsatt henger med i svingene.

På gjensyn!

Lady Frankenstein — Tue, 11 Oct 2011 20:52:00 +0000

Altså. Dette er gjensynet. Det har vært øde og stille her lenge, sikkert fordi jeg ikke har hatt så mye å skrive hjem om. Livet er et virrvarr av praksisvakter, ekstravakter, oppgaveskriving og alt som hører med. Jeg prøver endog å presse inn litt trening her og der. Livet er nesten litt på vent – men 16.desember er studentlivet over for denne gang. Det skal bli godt – men det er skummelt, – og jobbsøking må også skvises inn på timeplanen den kommende tiden. Hvor kommer jeg til å ende opp om bare et par måneder…?

- “Jeg synger. Jeg synger for deg!”

Lady Frankenstein — Thu, 26 Aug 2010 07:01:46 +0000

En eldre herremann skulle få innlagt pleura-dren i løpet av praksisen min. Jeg fikk være med da de skulle legge det inn. Verken fyren som skulle legge inn drenet eller assistenten hans informerte pasienten, så jeg prøvde å gjøre det underveis, og formidle til helsepersonellet det pasienten ville spørre om, samt når han hadde smerter. Pasienten kan nemlig ikke snakke. Han kan hviske, men knapt nok det. For å høre hva han prøver å formidle må det være helt stille rundt en, og man må høre godt etter, – selv da er det ikke alt man forstår. Før drenet skulle settes inn sa jeg at han kunne holde meg i hånden, og da jeg så på ansiktet hans at det gjorde vondt ba jeg ham klemme hånden min om han hadde smerter. Mannen er avkreftet, så det var ikke store faren for at han skulle knuseknipe hånden min. Han fortsatte å holde den, selv etter at drenet var lagt inn og kommet på plass, helt til vi skulle ut. Vel ute på gangen ventet vi på at noen fra avdelingen skulle komme ned og hjelpe oss opp i riktig etasje. Jeg satte meg ned på huk ved senga og pratet litt med ham. Mannen hvisket og hvisket, og jeg oppfattet ikke hva det var han ville formidle før han hvisket – “Jeg synger. Jeg synger for deg!”, hvorpå han hvisket frem en sang jeg fikk med meg deler av.

Sindre og presten…

Lady Frankenstein — Fri, 12 Feb 2010 15:35:44 +0000

For en uke siden brakk min kjære sønn foten, – den er nå gipset, og han humper rundt på krykker. Da han i dag skulle ta Kystbussen fra Stavanger til Haugesund spurte farmoren bussjåføren om å hjelpe Sindre på fergen, når alle må ut av bussen og opp i kafeterien, – og en ukjent, middelaldrende herremann brøt inn og tilbød seg å hjelpe Sindre på reisen.

Mannen hadde hjulpet Sindre med å komme seg inn og ut av bussen, – og de hadde samtalt underveis, om alt fra Fisketorget i Bergen, til hva vi foreldrene drev med til daglig, og hva Sindre ville bli. Sindre hadde spurt mannen hva han jobbet med, og han fortalte at han var prest, og hadde bodd rundtom i Noregs land opp igjennom tidene. Sindre er selverklært ateist pr tidspunkt, så jeg måtte jo bare spørre om han hadde ytret noe om dette overfor presten, – men det hadde han valgt å ikke gjøre. Vel ombord på båten hadde presten endog spandert lunsj på småen, – og da de ankom Haugesund bar presten sekken hans ut for ham, – og så til at jeg fikk hjulpet ham. Jeg fikk ikke takket mannen skikkelig, – for dette visste jeg ikke før etter at vi hadde forlatt ham, så jeg gjør det her: – Takk snille prestemann, – for at det finnes gode mennesker som deg, – uansett form, farge og religion.

Pikselku…

Lady Frankenstein — Sun, 03 Jan 2010 01:45:08 +0000

Jeg har en god stund hatt tanker om medias bruk av bilder av “antatte gjerningsmenn” med pikselerte ansikter, og har prestert å uttale at et bilde av ei ku med pikselert ansikt hadde gjort samme nytten. Så, nå gir jeg dere ei PIKSELKU, – og kjære media, føl dere fri til å bruke denne velsignede kua, – eller et vilkårlig bilde av en potteplante for den saks skyld, - “æda-bæda-vi-har-bilde-men-vi-kan-ikke-vise-det”-greia deres er bare irriterende bruk av spalteplass.

The Itis…

Lady Frankenstein — Fri, 25 Dec 2009 02:13:35 +0000

I en episode av The Boondocks åpner Grandpa Freeman en soulfood-restaurant hvor man ikke bare kan spise, men også legge seg rett ned for å sove etter måltidet. Restauranten heter “The Itis”, som også er begrepet for det å bli trøtt etter et måltid (…skal forøvrig prøve å fornorske begrepet…). Julaften er definitivt en av årets største itis-dager, - og det burde innføres en obligatorisk powernap mellom julemiddagen og gaveåpningsseansen! Jeg tok en litt forsinket en, så her sitter jeg, stadig like døgnvill. God jul!

Bigger, stronger, faster…

Lady Frankenstein — Wed, 25 Nov 2009 02:41:21 +0000

Sjekk dama på 1:21… “I mean, I wanna stay feminine”. Sorry hønni, a little too late for that…

De små ting…

Lady Frankenstein — Thu, 12 Nov 2009 01:11:23 +0000

I dag har vært slik en dag med flere småting som gir glede, og oppsummert en veldig fin dag. Våkne av seg selv uten vekkerklokke, en kopp god morgenkaffe og en prat, en tur på besøk, få pariserflettet håret under forelesning (fikling av håret mitt, uansett hva som gjøres, er noe av det behageligste og mest beroligende jeg vet). På butikken på vei hjem fra skolen traff jeg Mia, mamma’n til Heidi, og hun lurte på om jeg syklet, – og tilbød seg å kjøre meg hjem siden jeg brukte beina som fremkomstmiddel i dag, – og siden jeg var trøtt etter forelesning og få timer søvn var det en ting jeg satte stor pris på. Vel hjemme, etter et par timers oppgaveskriving, skulle jeg ut – og entret den mørke vinterkveldverden, og skvatt halvt fordervet av at naboen beveget seg i mørket utenfor vedskjulet. En stund etterpå banket det på døra, jeg åpnet og så ikke en puck fordi øynene mine var vant til lys og ikke mørke. “Jeg så deg ikke” sa jeg blindt uti lufta til det jeg oppfattet var naboen. “Slå på lyset da” svarte han. “Vel, det virker fortsatt ikke” sa jeg, vel vitende om at jeg må være verdens treigeste til å bytte pære i utelys. Naboen bøyde seg inn døra, skrudde på brytern, og vips – jeg så lyset. “Takk” var absolutt på sin plass da. En fin, liten ting jeg ble veldig glad for. Nå kan jeg faktisk se trappene når jeg går i mørket, og ikke bare gjette meg frem til dem og håpe på at det holder hardt.

Når man hater å elske…

Lady Frankenstein — Wed, 11 Nov 2009 00:45:04 +0000

Okei. Nå har det seg slik at jeg nettopp har sett siste USA-sendte episode av Dexter (sorry, Hroar, klarte ikke å vente, – kan heller se den en gang til!). Jeg tåler mye blod og gørr og jævelskap, men når jeg ser Dexter vrir jeg meg, holder hendene for øyenene og ser gjennom glipen mellom to fingre, snakker høyt til skjermen, og føler meg til tider uvel av indre uro. Ser jeg skrekkfilmer (foruten The Orphan) flirer jeg, men Dex? Neidu! Jeg kan ikke fatte og forstå hvorfor jeg utsetter meg for dette gang på gang, – men jeg liker serien, og vil ikke slutte å se den. I begynnelsen synes jeg Dex var så som så, etterhvert fikk den tak om meg, og nå kan jeg ikke fordra å like den, but I do, stadig mer faktisk.

Jeg tror jeg må innvilge meg selv støttekontakt for å se resten av serien.

Dagens ord: Facepalm

Lady Frankenstein — Sat, 31 Oct 2009 00:06:53 +0000

Kristoffer | Oslo sier:
Sant, det er bare så utrolig goink at det liksom bare nesten skulle måtte bare være helt blæ

Renate sier:
bruker du MITT ord i en sånn setning? *græde*

Kristoffer | Oslo sier:
Jepp, for jeg har oppdaget at du ikke har brukt det på lenge, så nå trengte du en oppvekker
Det har allerede blitt overkjørt av “facepalm” uten at du har protestert en gang

Renate sier:
facepalm??
goink!
jeg er lettpåvirkelig, så det er bare til å goinke noen ganger, så er det tilbake

Kristoffer | Oslo sier:
goink!
http://scienceblogs.com/insolence/facepalm.jpg GOINK!

Renate sier:
haha
det er som et rolig goink?

Kristoffer | Oslo sier:

http://motivateurself.files.wordpress.com/2009/02/implied-facepalm.jpg

Men det er vel ikke så mye en goink som en, fy faen så jævlig teit goink

Renate sier:
jeg var først!

Kristoffer | Oslo sier:
Absolutt!
August 2006