Ferieinnspurt, fyllekjøring og fedre…

Bergen
Sommerferien er på hell, og siste del av den blir tilbrakt hos Bittelille,Rub og Aimee på Sunnmøre. Jeg skulle ta fly fra Bergen til Vigra, så jeg tok meg et par dager i Bergen i forkant. Jeg kom opp på lørdagen, heiv fra meg tingene hos Einar, og stakk til Pelle litt utpå ettermiddagen. Jeg fikk en hvitvin i forskuddsbursdagsgave, og den måtte jo knertes. Vi stakk på fest etter det, men slutten av festlighetene er av diverse grunner strøket fra kalenderen. Uansett, da jeg kom “hjem” fant jeg ut at jeg hadde glemt nøklene, jeg prøvde å ringe Einar, men han sov tydeligvis riktig så søtt, og jeg visste han ikke kom til å våkne på mange timer ennå, så den eneste løsningen jeg så var å  klatre opp på bosspannet og prøve å komme meg  inn det åpne vinduet. Midt i sentrum. Jeg klarte det, men det var sikkert et par blikk ute og gikk, sammen med tanken “..skal jeg ringe politiet…?”. Uansett, søndagen gikk meget rolig for seg, det blir vel sånn etter festligheter to dager på rad (hadde nemlig en veldig fin tur ut i Haugesund før jeg stakk også, – hvor slutten av festlighetene overhodet ikke er strøket fra kalenderen…). Så mandag; Sunnmøre stod for tur. Jeg merket at det er lenge siden jeg har tatt fly, for da jeg stod i kassa og skulle betale for min faste flyturfølgesvenn, – Illustrert vitenskap, – fikk jeg hakaslepp over at prisen har kommet opp i 76,50,-. What the,  76,50,- for lettspiselig underholdning , riktignok holder det hele turen, i motsetning til en avis, som man klarer å lese ut før flyet i det hele tatt har lettet… Uansett, alt var så mye meget bedre før, også prisen på Illustrert vitenskap, med mindre jeg har fått et snev av Alzheimers.

Sunnmøre
Da jeg hadde kommet meg til Vigra gikk turen etter en times venting videre til Valderøya pr buss, og så med båt fra Valderøya til Hareid, hvor jeg ble plukket opp av Bittelille og Rub. Det bar rett “hjemom” (jeg har en uvane med å si “hjem” uansett hvor jeg er. Så lenge jeg overnatter der er det “hjem”. “Wherever I may roam, where I lay my head is home”), og så videre i bursdagsselskap til Thomas. Av en eller annen grunn havner jeg her oppe hver gang det er bursdag i familien til brorsan til Ruben. Så, en dag videre, 11. august, – min egen bursdag. Det første som tikket inn var en forskuddsmelding fra Kjetil, som gratulerte på forskudd siden han var for trøtt til å holde seg våken til urviseren bikket over midnatt. Det første som tikket inn etter midnatt var en bursdagsninja fra Jørgen T. (haha!), etterfulgt av Lene som ringte og sang bursdagssang for meg (…heldigvis er hun ikke lengre så tonedøv som da vi var små, hun synger faktisk helt kurant nå fant jeg ut). Hun hadde som mål å være først, og det klarte hun, siden jeg ikke så bursdagsninjaen før etter å ha hørt bursdagssangen til Lene. Utover dagen ringte Heidi og sang bursdagssangen for full hals hun også, – mens hun gikk i Haraldsgaten, så halve Haugesund fikk det med seg. Jeg og BitteLille stakk til Ulsteinvik, hvor vi inntok bursdagslunsj på/hos KaffiKari, og jeg må skryte av den lille kaféen på det lille stedet; cappuccinoen var ikke allverdens, men Club Sandwich’en med amandinepoteter var vel verdt turen! Etterhvert bar det hjem, og jeg fikk servert hjemmelagde kjøttkaker (hvem trenger en mor når man har Bittelille som lager verdens beste kjøttkaker!?), og etterhvert caffe latte-kake. Mmmhm! Jeg var uten nett den dagen, og fikk store øyne da jeg sjekket fjasebokendagen etterpå, – med evig mange bursdagshilsener. Takk til alle sammen, og spesielt søte Bittelille for en fin bursdag!

Ellers er det late dager på landet. Jeg må si jeg gleder og gruer meg til å komme i gang med trening igjen, har vært lite av det i sommer, har sikkert klart å legge på meg fem kg, men, – går fort av igjen, og kondisen trenger å komme seg noen hakk, mjehe. Vi har vært i Ulsteinvik noen ganger, tar ikke mer enn fem-ti minutter med buss. Sist gang jeg var her oppe, i mars i fjor, hadde bådde jeg og Bittelille “Sunshine Reggae” på hjernen, fortrinnsvis når vi stod og ventet på bussen, denne gangen var det “Here comes the summer sun”-greia av Texas. Radioen stod på i bussen den ene dagen, “Jenter” av DiDerre ble spilt, og BitteLille og jeg klarte ikke holde munn, så vi satt og trallet og sang litt for oss selv på den, mens bussjåføren fant det for godt å knipse takten. En særdeles liten, intim spontankonsert helt for oss selv, just one of those moments.

Generelt tankespinn
Ellers, generelt tankespinn: det har blitt litt jenteprat også, som får meg til å tenke litt på saker och ting. “Give and get” er et fint konsept, og å se ting fra andres sider også. Jeg får egentlig litt fnatt av tanken på forhold når jeg hører om problemene som dukker opp, men så tenker jeg at jeg faktisk ofte har et annet perspektiv på ting enn det de som forteller om problemene eller “problemene” har…  Jeg har også tenkt på dette med sjalusi. Jeg pleier å si at jeg ikke blir sjalu, men det er en sannhet med modifikasjoner, for om jeg blir en töddel sjalu trekker jeg meg, i stedet for å bli sint og frustrert og “kjempe” imot. Det er litt “choose your battles”, og har jeg en grunn til å bli sjalu så er det ikke verdt energien det drar. Har sikkert med tidligere erfaringer å gjøre. Uansett, generelt tankespinn, får heller spinne i dybden på det senere, for nå renner tiden ut før bussen til Ulsteinvik skal gå. Avslutningsvis: jeg korrekturleste masteroppgaven til Voiperkele for noen måneder siden, det ble visst lit stuk med tegn og slikt som stod igjen etter mine kommentarer i oppgaven, og det gjorde det ekstra nervepirrende for ham, men nå kan jeg si: GRATTIS MED MASTERGRADEN, Voiperkele!

“Skal bare, skal bare”, sa Albert Åberg
Okei, Bittelille er som jenter flest; ting tar tid, og plutselig var hun ikke klar til å ta bussen likevel. Jenter og Albert Åberg; “skal bare, skal bare”. Jeg fikk en telefon fra Thor nettopp. Thor-i-et-nøtteskall, gir litt faen i verden, og seg selv. En av de siste tingene jeg sa til ham var at han skulle ta vare på seg selv, men neida… Da vi satt i nevnte bursdagsselskap på mandagen fortalte de om en herre med samme etternavn som Thor som hadde fyllekjørt og kræsjet i bilen til Rub sin bror. Jeg sendte en melding til Thor om det, da han har nevnt at de har slekt her oppe. Vel, i går ble Thor tatt med promille. Jeg kan ikke fordra fyllekjøring, og heldigvis krasjet Thor ikke i alle fall, but still. Det er en ting at man er til en fare for seg selv, men verre er det at man er en fare for andre som fares på veien… De hadde vært fire politimenn for å holde Thor fast for å ta blodprøve (…sprøyteskrekk…), og nå ryker vel lappen og det hele. Men tar Thor det så tungt? Nope! “Jaja, shit happens…”, livet går videre…

Nils Pusekatt
Apropos: Jeg har en annen kompis som fyllekjørte en gang, mens jeg pratet i telefonen med ham. Vi skal ikke nevne navn, så la oss kalle ham… Fjærulf. Fjærulf hadde vært på byen med sin bror og noen kompiser, og ville på nachspiel hos broren. Vi snakket sammen mens de tok taxi, og vel fremme fant broren ut at han ikke ville ha noe nachspiel siden han skulle på jobb dagen etterpå. Fjærulf ville derfor heller ikke overnatte hos broren, og ville hjem. “Jeg ringer deg opp om to minutter!”. Fem minutter etterpå ringer det, jeg hører rare bakgrunnslyder, og plutselig noe mumling om blinklys, med påfølgende blinklyslyder. Jeg skjønner plutselig hva som foregår, så jeg spør… “Fjærulf, er du ute og kjører?”. -”Nei, en kompis kjører meg hjem”, -”Jahadu, hva heter han?”, -”Nils…”, -”Hva heter han til etternavn…?”, hvorpå Fjærulf presterer å replisere med “Pusekatt…”. Han fikk høre om ham og Nils Pusekatt dagen derpå, og han var ikke så veldig høy i hatten, og har lovet dyrt og hellig å aldri la Nils Pusekatt kjøre ham hjem igjen. Jeg håper virkelig han holder det…

Mer tankespinn… fedre og rettigheter…
Okei, nå har man kommet hjem igjen fra kafétur i “Vik”, og etter å sittet og hørt på prat om NAV og dumme fedre og foreldrerett og slikt, er jeg rett og slett sliten i hodet. Thank heavens at jeg og faren til poden min greier å samarbeide på et veldig greit nivå… Det er et par ting med dagens lovgiving som irriterer meg – på andres vegne, og en av de jentene som satt på kaféen i dag sa det så greit; “Det er jo egentlig litt stygt å si det, men som mor har jo jeg det aller meste av rettigheter, og loven på min side”, og avsluttet setningen med latter og et stort glis.  Kjenner jeg ikke orker å ta tak i hele diskusjonen nå, får ta det ved en senere anledning, jeg vil bare si kort; det finnes fedre som stikker kjepper i hjulene for samarbeid, og det finnes vel så mange kvinner som gjør det samme, og eksemplarer fra begge sider hvor barnet blir brukt som våpen mot den andre part. Uansett hvem av partene som gjør det står det så lite respekt av det at det er til at græde af. I mange tilfeller ville barnet eksempelvis hatt det bedre hos far, men siden mor har lov og rett på sin side blir det ofte vanskelig. Jeg sa ikke så mye der og da, igjen – choose your battles, det er ikke alle steder en slik diskusjon går inn uansett. (Jeg har en liten følelse av at jeg og herr Mastergrad-i-spesialpedagogikk kanskje kunne hatt en lang diskusjon på dette…). Hepp!

Krsand – båttur og ubetalt taxiregning…

På lørdagen våknet vi begge relativt sent, men jeg var oppe noen timer før Thor og stakk og handlet. Været var ganske greit, så vi stakk opp i Baneheia på kveldingen med hver vår pils i bagasjen (…og så lærte jeg hvor Baneheia var også, selv om jeg før har bodd på Quart-campen rett oppe i høgget). Vel i Baneheia fant vi ut at badetemperaturen måtte testes, men i mangel av medbrakt badetøy fikk det gå i Adams drakt. Thor var pingle og tilbrakte under ett minutt i vannet, mens jeg tok meg en god svømmetur. Helt kurant temperatur, selv om solen hadde gått sin vei og vinden blåste smålig friskt. Etter litt vindtørking gikk ferden videre til byen for litt mer sightseeing, og så skulle vi møte Hans og ta en liten båttur med ham.

Hans hadde kjølebag med øl med, så da var det på’an igjen. Vi lå og duppet ved Fiskebryggen mens vi ventet på ei venninne av eksen til Hans (lang historie), og da hun var vel ombord tok vi en tur utpå sjøen. Hans fikk det for seg at vi skulle ut til ham, så da seilte han likeså godt ut til Ternevigå, før det viste seg at denne venninnen skulle sitte barnevakt, og var pissesur over at båtturen tok denne vendingen, for plutselig var det altfor langt å komme seg til barnevoktingen med taxi. Klokken nærmet seg midnatt. Thor bestilte taxi, vi fikk Hans hjem, og Hans ba taxisjåføren trekke  ekstra så vi kom oss til byen for hans regning, siden det var hans feil at vi hadde endt opp langt ute i helsike, Thor ikke hadde stort på seg, jeg hadde ikke penger, – vi skulle tross alt egentlig bare ta livet med ro i Baneheia med en pils, men endte opp på båttur, – og Ariel mente hun heller ikke hadde nok. Vi stoppet ved en bensinstasjon for at Ariel skulle kjøpe seg noe mat (…hun som ikke hadde penger…) før hun skulle barnevokte (..hun var den av oss som skulle lengst…), og oppdaget at taksameteret fortsatt rullet og gikk. Vi spurte sjåføren om han ikke hadde trukket de ekstra kronene Hans ba ham om å gjøre, og han blånektet for at Hans hadde ytret noe i de baner. Jeebes. What to do? Thor så for seg å bli kjørt til politiet og overnatte på glattcelle der, så kjære lesere, – i løpet av sekunder ble det til at vi stakk fra taxiregningen. Ja, vi gjorde det. Vi beinet. Men etter noen kvartaler ringte Thor til taxisentralen og forklarte situasjonen, og om hvordan taxisjåføren hadde misforstått og deretter blånektet. De mente at det ville ordne seg om han sendte inn en klage. Verre var det ikke, får vi håpe! Ariel sitt ansiktsuttrykk da hun kom ut fra bensinstasjonen må dog ha vært ubetalelig…

Vi ruslet innom Frk.Larsen, hvor det sto to meget spesielle damer og danset, – til noens hoderistelse, men til min store underholdning. Det satt et par ved siden av meg og lot seg tilsynelatende underholde like mye, og det endte opp med at fyren spanderte en øl på meg fordi jeg lot meg underholde i stedet for å riste på hodet. Det var to andre på dansegulvet, et par år yngre enn meg, som var utrolig bra på å danse, så da Thor tok en tur i baren så jeg mitt snitt til å kaste meg utpå dansegulvet også. Jeg møtte dem igjen etter stengetid, – de kom fra Oslo, jenta bodde på campingplassen stakkars, mens fyren egentlig skulle ha vært i Danmark pr tidspunkt, men ikke visste hvor det hadde blitt av kompisene. Hyggelige folk. På vei for å hente syklene våre ble vi stående utenfor en kebabsjappen.  Det vil si; jeg aner ikke hvor Thor ble av, jeg ble i alle fall stående å prate med fire-fem av byens innbyggere, hvorav en var det jeg tør påstå må være byens morsomste blondine, – det kan jeg banne på. Hun hadde en elskverdig måte å ordlegge seg på, som da hun fortalte kompisen at “du ser lavbudsjettert ut” , som var måten å si at han så en smule billig ut. Folka stakk, Thor dukket opp, og han hadde møtt en gammel kompis som var trommis. Det stod et søppelspann beleilig til, og det endte opp med at vi stod fire stk og hadde trommekonsert for halve byen, med søppelspannet som tromme og hendene som stikker.  Det var også en særdeles innpåsliten nordlending der, som vi heldigvis klarte å riste av oss på resten av veien mot syklene. Vi kom oss hjem, og søndagen var desidert en rolig dagen-derpå, med slumring, soving, TV og film og litt mer slumring. Dette gikk enda hardere utover nattesøvnen, som om vi ikke var døgnville fra før. Vi så Bruno til klokken sju om morgenen, og kl 13 bar det opp igjen for min del for å pakke og gjøre meg klar til bussen som skulle gå 16.10.

I bilen på vei ned til rutebilstasjonen var Thor ganske stille. Jeg også, jeg satt og tittet og sugde til meg mest mulig inntrykk fra byen, og prøvde å se hvor bra retningssansen min var blitt (…ikke allverdens, men stadig bedre…). Plutselig sa han at det blir trist å være på Lund alene, og å dra tilbake til virkeligheten. Vel, da vet jeg at jeg ikke har plaget livet av ham i den uken jeg har vært der i alle fall, og må innrømme selv at det var litt trist å reise. But I’ll be back, forhåpentligvis i løpet av høsten… nå bar det i alle fall videre fra Krsand til Jæren, hvor jeg har et pitstop hos Marri før turen går videre til Haugesund, nå med min sønn i bagasjen også. Utrolig kjekt å se Marri igjen, hun var riktignok på besøk hos meg i Haugesund i høst, men før der igjen var det lenge siden sist. Knas jente, just gotta love her… må ta meg en tur til henne også i løpet av høsten. Jepp!

Naten i Abekaddbyen…

Dagene i Kristiansand går litt i surr for meg når jeg tenker på dem i ettertid. Den første dagen ble i alle fall tilbrakt på Lund, og det ble pratet om løst og fast. Thor fortalte mer om morens sykkelkræsj noen uker i forveien, som resulterte i at hun måtte helikopteres til Ullevål for operasjon grunnet hjerneblødninger. Hun bodde nå på et rehabiliteringshjem like i nærheten, så vi syklet ned dit for å besøke henne, men da hadde hun allerede gått og lagt seg. Jeg syklet faktisk på sykkelen hun kræsjet med… det er slik en damesykkel med kurv foran som får en til å gå og nynne på Brelett-reklamen hver gang en ser den (og i opptil flere dager etterpå…). Uansett; så bar det hjem for litt mat og et par øl, og bare slappe av og prate.

Dag to ble brukt på omtrent samme vis, foruten forsøksvis besøk hos moren, og med stadig flere diskusjoner om alt og intet, utveksling av musikk vi har hørt på siden sist, og oppdateringer på respektives liv forøvrig. Angående musikken har jeg allerede blogget et innlegg om noen av det jeg kom hjem igjen med i bagasjen. Forøvrig har jeg et bilde i hodet når vi sykler gjennom en park på vei til byen en av de siste dagene, – Thor sykler litt foran meg og synger av full hals på “The return of the tres”. Thor håpet jeg fikk møte både moren og broren mens jeg var der, for han hadde pratet om dem begge da vi begge bodde i Bergen. Jeg fikk også en sightseeing fra Lund og gjennom sentrum pr sykkel, og om ikke lommekjent så er i alle fall retningssansen i Krsand litt bedre enn den var da jeg var der på Quarten for ni-ti år siden.

Den tredje dagen reiste vi til broren til Thor, – Hans. Hans var dog bortreist i jobbsammenheng, så vi var muttens alene der. Jeg lærte meg hvor både Vågsbygd og Voiebyen er, og utsikten fra en av leilighetens tre (!) terrasser var upåklagelig. Litt mat, litt film, og en nattlig tur i boblebadet på terrassen i andre etasje, med titting på stjerner og samtaler om kvinner og menn, foreldre, og livets uutholdelige letthet for “de sleipe”. Det siste er forøvrig ganske et fascinerende emne.

På torsdag bar det tilbake til Lund. Hans skulle komme hjem denne dagen, og Thor skulle egentlig hente ham, men Hans insisterte på å ta taxi. Han dukket plutselig opp hos Thor, med champagne, øl og røyk fra taxfree’en, og jeg fikk endelig hilst på ham før han stakk videre.  Vi koste oss med “gavene”, og deretter bar det til sentrum for en kjapp gjennomgang av Kristiansands uteliv. Vi var innom Pir6 – som er et studentsted med modenhetsnivå på minussiden, så vi stakk på et eller annet sted jeg ikke husker navnet på, og deretter hjem. På veien hjem fotograferte jeg et minne jeg ikke kommer til å glemme; i en tverrgate satt det en full fyr i rullestol, nærmest på tvers av stolen, og urinerte på gaten. Menn som urinerer er ikke akkurat et sjeldent syn etter en tur på byen, men jeg må innrømme at jeg aldri før har sett en i rullestol prøve seg på det. Vel hjemme, som de to døgnville fluene vi er, ble det diskusjoner og en hel mengde MMA/UFC-klipp på internett. Thor drev forøvrig med karate en gang i tiden, mens jeg leker meg med kickboksingen ennå.

På fredag hadde Hans plutselig fått telefon fra ei kusine i Tønsberg de ikke hadde sett på gudbedre mange år, som var på vei til Krsand oglurte på om de kunne overnatte. De ville gjerne møte Thor også mens de først var der, så vi kjørte for å møte dem og guide dem opp til Hans. De ville gjerne at vi skulle bli der og bli med ut på byen senere, men vi skulle innom rehabiliteringshjemmet, og forhåpentligvis skulle jeg få møte moren til Thor denne gangen. Det gjorde jeg. Dessverre hadde hun en dårlig dag. Hun husket igjen Thor, men hadde språklige problemer, og ytret ord det var totalt umulig å forstå. Da vi skulle gå fikk vi begge hver vår klem, selv om hun visstnok før ulykken var alt annet enn en klemme-person. Vel hjemme fant vi det for godt at Kristiansands uteliv måtte testes på en fredag også. Vi var en tur innom Frk. Larsen (koselig sted), og deretter Havana etcetera, med “ok musikk og blandet klientell”. Da vi satt i baren kom det ei jente bort til oss. Hun så på Thor og sa “Du! Hva i… vi hadde jo en avtale tidligere i kveld, vi!!”. Thor så rart på henne og spurte “Jasså, hadde vi…?” mens jeg snudde meg mot baren og flirte. Han hadde ikke snøring på hvem dama var, om hun bare var usannsynlig full, om det var et forsøksvis sjekketriks, eller om hun bare hadde vært ute etter å prøve å lage litt drama hvor hun hadde håpet at jeg skulle komme med et eller annet sjalu utspill. Lite visste hun at vi ikke tilfeldigvis hadde truffet hverandre i baren, men at jeg faktisk hadde vært hos ham i noen dager allerede og visste at han ikke hadde noen avtaler… Hun ble i alle fall merkverdig stille av at Thor så sarkastisk spørrende på henne og jeg som flirte, så hun gikk pent og satte seg hos venninna si som satt rett bak oss. Klokken bikket over to, serveringen stengte, og vi tok syklene fatt mot Lund.

Vel, lørdagen er en dag for seg selv, så for å ikke gjøre innlegget uleselig langt får det komme som et eget innlegg.

To be continued…

Ankomst Abekaddbyen…

Jeg jobbet natt til mandagen for en ukes tid siden, hadde klart å snu døgnet somewhat i løpet av dagene i Bergen, og var trøtt som en sokk da jeg dro meg opp av senga på jobb kvart på sju. Alt gikk i ett til jeg måtte fly ut døren, og jeg fikk bare såvidt tid til å hilse på Ann-Kristin før jeg måtte fly ned til Einar og hente tingene mine, før jeg fløy videre til Bystasjonen for å ta bussen til Aksdal. Vel fremme i Aksdal ble jeg plukket opp av Heidi, Trond Martin og guttene, for å få sitte på med dem til Krsand. Trøtt som jeg var, sovnet jeg et par ganger underveis, men det fikk vel timene til å gå litt fortere.

Vel fremme ble jeg satt av ved rutebilstasjonen, hvor jeg satte meg i en trapp for å vente på å bli hentet. Da jeg satt der kommenterte en narkoman som stod et lite stenkast unna, den gigantiske lappen jeg hadde på haken. Jeg hadde nemlig et myggstikk som jeg pelte litt for meget på, og etterhvert ble det, – sannsynligvis i kombinasjon med allergi mot et plaster jeg brukte, – et kjempesvært sår, som likeså gjerne så ut som et brannsår. Han lurte på om jeg hadde vært i boksekamp og fått en lei uppercut under haken. Vel, nofe… Han satte seg ned og pratet om alt og intet, om en episode for mange herrens år siden, dengang da han var musiker, om at han hadde ordnet opp i en krangel med en gang, noe han var stolt av. Han lurte på om jeg hadde smurt såret med noe, og dro opp en tube Fucidin som han bød meg en klatt av. Jeg prøvde hardt og intenst å takke nei, men det ville gubben ikke ha noe av. “Det er borte i morgen om du tar litt. Den er ikke uren eller noe slikt, altså”. Han likte det faktum at jeg gikk på sykepleien, og synes det var en god ting. Så kom Thor og hentet meg. Sist jeg så ham hadde jeg stukket innom ham tidlig om morgenen etter jobb i Bergen, og hjulpet ham å bære tingene hans ned til Flaggruten da han skulle flytte. Det blåste som faen, regnet verre, og det hele var en trist affære, rett før nyttårsaften for typ halvannet år siden. Det var godt å se ham igjen…

Krsand och musiken…

En av tingene som er fint med å møte igjen folk man ikke har møtt på evigheter, og som man har hatt somewhat kryssende musikksmak med, er at man har surret sine to egne musikkveier i typ halvannet år, – og derfor har mye nye tips å komme med. Her er noen av artistene/låtene jeg kommer hjem med i bagasjen fra Krsand, de to første er ganske chill, den tredje er ikke helt min greie, – men kommer til å minne meg om turen, mens den fjerde fenger humøret og får det til å rykke litt i buggedansenervene (Dere får litt MS-13-historie med på kjøpet i youtube-videoen på den siste låta. PS: for dem som leser innlegget på Facebook kommer det bare opp preview-bilder, går man inn på bloggen kommer youtube-videoene for låtene opp):

Nye Sandviksvei…

Bergen, mitt Bergen. Det er godt å være tilbake, det er vel fem måneder siden jeg var her sist (…skulle nesten tro jeg skulle i gang med å skrifte…). Egentlig skulle jeg spille foppalkamp med Einar i går, og hadde for anledningen tatt med meg foppalstrømper i intet mindre enn tre forskjellige farger for å helgardere meg, men jeg stakk rett ut til Kisse i stedet, og kom meg ikke til byen igjen før kampen var godt i gang. De tapte 11-6, og hadde selvfølgelig vunnet om jeg var med. Siden jeg skal jobbe de resterende dagene plukket jeg med meg en six-pack øl på veien til Nye Sandviksvei, bare for å finne ut at Anne-Marthe er i Tønsberg, Elisabeth ikke kunne gå ut, Bjarte skulle hjelpe en kompis å flytte dagen etterpå, Tessa skulle jobbe, Karl-Ove har reist på hytten, og Julie er som sedvanlig klin umulig å få tak i av en eller annen grunn. Dette er dårlig, folkens! Uansett, Einar skulle på fest med noen kolleger, så jeg fikk snike meg med der. På veien bort dit traff jeg forøvrig Kikki, som jeg ikke har sett på gudbedre lang tid.

Det må sies at dagen derpå i Nye Sandviksvei er bedre enn i Haugesund. Jeg sitter i sofakroken, klin opptil vinduet for å få nett-tilgang, men det gir meg samtidig anledningen til å titte på alle de rare menneskene som går forbi (…og der tusler Ottoen, krokrygget med sykkelen sin, forbi, as we speak…). Det går sikkert fler forbi her på to timer enn det vandrer folk i Haugesund sentrum en solfylt hvilken-som-helst-dag. Verden er skummel, men Bergen er sjarmerende, så det blir en killerkombo av sjarmerende skummelt. Så lenge fyllenervene har lagt seg til halv ti i kveld, når jeg begynner på jobb, er jeg storfornøyd. Uansett: – Thor ringte og vekket meg i dag. Vi snakket tidligere i sommer om at jeg kunne ta turen nedover og besøke ham, og tanken var vel å gjøre det når det skjedde noe i Krs, Quarten eksempelvis, men den uken hadde jeg feilaktig blitt satt opp på sommerturnus og endte opp med å jobbe i stedet. Heidi, Trond Martin og guttene kjører nedover til Krs på mandag, og har sagt jeg kan slenge meg på. Jeg nevnte det til Thor, og det var bare til å ta turen. Gleder meg, har ikke sett ham på halvannet år. Da blir det kun en kort gjesteopptreden her i byen for denne gang, jeg slenger meg på bussen til Hgsd på mandag, for å så bli plukket opp og fraktet videre til Krs. Jøssenamn, så blir det litt sommerferie på meg også.

Apropos å sitte og titte på folk; Der gikk Hammarbyrastamannen forbi. Jeg kan fortelle om mitt møte med ham ved en senere anledning, men kort fortalt er han nå mest kjent for å ha grillet måke. Han ser mer og mer ut som en eksentrisk polfarer tydligen, med viltgroende skjegg og rasta under hetten, dyttende på en handlevogn. Han stoppet just oppi gaten her for å krangle med en fyr, før han gikk videre nedover og forbi huset her, mens han snakket høyt til seg selv og lo, før han ropte “I am a BEAR!”. Gotta love this city.

Otzlo2!

Da var energien somewhat gjenervervet!

Vel, fredag;
I’m leaving on a jetplane, don’t know when I’ll be back again (ref. “Travellin’ man” av Dj Honda/Mos Def, eller “Leaving on a jetplane” av John Denver om du vil, pick a card, any card). Turen gikk til Oslo hvor jeg skulle overnatte hos Kristoffer fra fredag til lørdag. Flyet ankom Oslo faktisk ti minutter før planlagt (that’s a first…), og etter litt om og men klarte jeg endog å finne riktig t-bane og komme meg til Kringsjå. Kristoffer og Evert (dude fra Texas) var allerede i full sving på kjøkkenet for å lage middag til meg, og etterhvert ble det både middag og alkoholholdig drikke, før det bar avgårde for en tur på byen. På homseutested, og deretter et søk i Møllergata etter Barongsai, som tydeligvis er død. Jaja, det var i alle fall der for 5-6 år siden. Så bar det hjem med nattbuss for en powernap før man skulle videre.

Vel, lørdag formiddag;
I de siste minuttene før jeg måtte gå til t-banen prøvde jeg desperat å få overført litt penger på nettbanken fra maskinen til Kristoffer, men det var som å reise tilbake til gode, gamle analogt-modem-tider, så jeg måtte bare gi opp og rett og slett løpe til t-banen. Så bar det avgårde til Oslo sentrum for å treffe Bjarte. Etter litt søk i byens gater fant vi omsider hotellet, for deretter å stikke ut og finne gave til en ett-åring (vi fant forøvrig Christer Falck på veien også, med et schvært høl i buksebaken), deretter et par øl, hotell igjen for litt mer drikke, og siden Bjarte ikke synes chilinøtter er mat (det var det de tilbydde som “kvelds” på hotellet) bar det ut for litt mat og en øl til i stedet, før man endelig kunne tusle til Latter for å se Dagfinn Lyngbø (vi måtte spørre om hvor Latter egentlig var, da hukommelsen min ser ut til å skrante tre smuler, og Thomas Leikvoll – som ingen foruten meg tydeligvis husker, kunne være så greial å gi oss direksjonene). Nå skal jeg ikke spoile hvordan showet var, men den hadde sine gode og dårlige sider. Så bar det på byen, og turens andre søk etter Barongsai, som ga like lite resultater som første gang. På vei tilbake til Karl Johan og videre søken etter et greialt utested dumpet vi over Sikamicaniko. Jeg vet jeg har vært på nevnte sted i hine, hårde dager, og da var det noe helt annet… jeg tror endog de har byttet lokale (?). Vakten mente tydeligvis at jeg trengte kjærlighet, for han henviste meg pent til en godterikrukke rett innenfor døra med sådane i. I lokalet var det sånn cirka maks 10 individer og verdens døveste musikk. Det ble med en øl, før Bjarte knabbet med seg en kjærlighet han også, og så bar det videre. Vi passerte Blaze. Blaze go-go-bar, that is. Bjarte; “vi skal ikke inn her da?”, Lady Frankenstein; “Jasj, kan vi vel”, Bjarte; “seriøst?” (..fri gjengivelse av samtalen). Joda, gikk greit det, mot at han betalte cover charge. Vi entret lokalet med hver vår kjærlighet-på-pinne i kjeften, og fikk spørsmål om vi var gamle nok. Vi trengte ikke vise legitimasjon, det holdt å nikke og si “jaaa-a”, så var det i boks. Forøvrig fikk jeg komme inn for halv pris, og slapp UV-stempel. Jeg angrer fortsatt på at jeg ikke fulgte bedre med på hvordan hu ene damen klarte å komme seg opp i stangen og henge der oppned på måten hun gjorde! Skal jeg noengang tilbake dit skal jeg personlig forespørre det stangtrikset bare for å se hvordan. Vi var der faktisk i et par timer. Bartenderen var en merksnodig, kraftig stavangermann med hijab. Okeida, han hadde ikke hijab, men greia han hadde på hodet kunne likegodt vært det. Bjarte ble påspandert øl av en svensk grabbe som forstod hva Bjarte sa da han snakket bergensk, men ikke hva jeg sa da jeg snakket svensk. Jeg vet ikke om svensken min er usedvanlig rusten, om den blir utrolig dårlig i fylla, eller om fyren bare var dum, men kanhende var det en blanding, sikkert helst av de to første alternativene. Uansett, etterhvert skippet vi Blaze, og endte opp med en 40 meters rickshaw-tur med en australiener som påstod å være gæern. Han tråkket i alle fall som en mad man, men førti meter, whadda!? 50 kroner kostet herligheten, festlig meterpris – do the math. Vi ga opp å søke etter et tøft utested, så vi endte opp på Scotsman, hvor det forøvrig er klin umulig å finne dj’en i andreetasje (det tar i alle fall opptil flere minutter), og hvor de har verdens mest stupide tight-ass-DJ i tredje etasje. Vi fikk forøvrig en sønn i løpet av helgen også, han er dog i tillegg til sønn til sin far også kollega av ham, hele 19 år – og fikk kjøpe én cola på vei hjem fra byen – for lommepengene sine. Ja, vi er litt strenge.

Søndag;
Dagen etterpå skulle man ta bussen hjem. Ugh. Det var hardt å komme seg opp, det var hardt å vente på bussen, det var hardt å sitte på bussen, og enda verre ble det da det som nevnt i forrige blogginnlegg ble kolonnekjøring og venting grunnet bilberging i Røldal. Bussen skulle ha ankommet Hgsd 22.20, men vi rullet inn på Flotmyr først 00.10. Vel hjemme, knust, kake, krepert – bar det sånn cirka rett i seng, for dagen etterpå var første dag i praksis på sykehjem. Mmm.. Dog; Knas helg!

Otzlo!

Endelig vel hjemme etter Oslo-turen. First off; buss fra Oslo til Haugesund er ikke å anbefale. Spesielt ikke ved kolonnekjøring, en times opphold i tunnel grunnet bilberging, og å våkne av barnegråt etterfulgt av noen delikate lyder av barn som spyr. Skal blogge om hvordan helgen var, men just nu er jeg rett og slett bare for trøtt. For å kunne være noenlunde menneske i praksis i morgen får blogg være blogg, og søvn være førsteprioritet.

Mine generelle observasjoner fra Göteborg…

Det er ikke til å komme unna at svenskene er litt annerledes enn oss, selv om vi ikke bor så langt unna hverandre. En av de første forskjellene var det min bror – som er omtrent et hode høyere enn meg – som merket. Han ruvet nemlig over de aller fleste svenskene, og jaggu, jeg la etterhvert merke til at jeg selv nesten kunne klassifiseres som “høy” i Gøteborg by, med mine 170 cm. Jeg har alltid trodd at svenskene er høye og blonde, men akk, de er bare blonde.

En ting jeg kommer til å savne med kollektivtransporttilbudet deres er aviskurvene. På toget, hver eneste dag, kunne vi låne en rykende fersk avis helt gratis, og bare legge den pent på plass etterpå. En annen fin ting på toget var posestativet på veggen ved hvert eneste sete: stativet hadde sikkert hundre små, hvite poser. Hadde du boss var det bare til å åpne en og pjåte det nedi, og for renholdspersonalet var det bare til å rive posen av og kaste den i boss-sekken, så var det klart for at nestemann kunne åpne en ny pose.

Jeg ble også veldig fascinert av arbeidspolitikken. Ikke i sin helhet, siden sikkerheten ved minstelønn og slikt ikke akkurat er helt det samme som vi har her, men hvor ofte ser man for eksempel en muslimsk kvinne i knalloransje og blå varmejakke med refleksstriper og hijab, hengslengt på en benk sammen med sine mannlige, etnisk norske arbeidskolleger? Utenlandske kvinner og menn var mer synlige i arbeidslivet, og kvinner, utenlandske som svenske, var mye mer synlig i de typiske “manneyrkene”. Virkelig behagelig å se, og jeg skulle ønske vi hadde det mer slik her hjemme også.

Ellers var svenskene like opptatt som vi nordmenn er av særskriving/orddeling og sms-språk, og liker det like lite som vi gjør. I musikkforretningene hadde de bokser med høretelefoner og skjerm og et utall forskjellige uttak, hvor man kunne plugge til mp3-spiller og kjøpe hele album eller en enkelt låt. Prisen var vel noe dyrt for min smak; 9,90 kr pr låt eller 90 kr for et album, men tanken og opplegget var fint (…men slikt kan man selv finne på internett, gratis…).

Og: bedre brødmat, bedre pålegg, bedre butikker, større utvalg, billigere, nærbutikk som er åpen til kl. 23 hver eneste dag, også søndager (og som har et utvalg på 100 forskjellige typer øl…), og en frukt- og grønnsaksavdeling til å dø for! Stor og god, med bra kvalitet. Her hjemme er det mer regel enn unntak at der finnes bedervet frukt eller grønnsaker blant godsakene, men på ICA kunne jeg nok endevendt hver eneste fruktkasse uten å ha funnet en eneste muggflekk! Kiwi og Drageset kunne ha lært mye her.

Dag fem – torsdag, og hjemreisedagen fredag…

På torsdag hadde vi i grunn særdeles få planer, og reiste derfor bare en tur inn til Gøteborg igjen og trasket byen rundt nok en gang, og tittet på folk og fe og butikker. Jeg fant igjen en smykkebutikk jeg var i for rundt 10 år siden, som ligger like Femman (det store kjøpesenteret midt i Gøteborg), og de hadde fortsatt veldig mye fint der. Alt er designet og håndlaget, og er i grunn ganske billig. Brorsan kjøpte et fint smykke til sin kjære, jeg plukket med meg noen gratis tips til smykker og slikt jeg kan lage selv.

Turen hjem på fredag gikk rimelig greit, jeg laget armbånd (fem stk) og hørte musikk mens brorsan sov. Det er en stund siden sist jeg tok nattog, og jeg har hatt en fantastisk evne til å tiltrekke meg veldig merkelige folk på slike reiser, men dette har vært den enkleste og greieste togturen noengang, og jeg er glad jeg hadde reisefølge. En eller annen gang i løpet av de par siste årene har NSB også begynt å legge en pakke på hvert eneste sete på nattoget, som inneholder pledd, ørepropper og en slik maske man har over øynene for å få sove, og pleddet var i alle fall veldig greit å ha underveis. Vi kom blide og fornøyde inn til Bergen togstasjon kl. syv om morgenen på lørdag. Alt i alt har det vært en veldig hyggelig tur, og siden vi ble ønsket velkommen tilbake drar vi gjerne dit i sommer også.