I dag kom jeg til å tenke på et dikt Per Arild en gang presentete meg for. Here goes;
Han ligger på bunnen
av gullfiskbollen
finnene bærer ikke
Han skriker bobler
tyngre enn han selv
Synkende sarkofager
fulle av forbannelser
Han ligger på bunnen
av gullfiskbollen og
klamrer seg fast til resignasjonen
Drømmer om flyvefisk…
- Harald Bergh -
Jeg er heldig, – som har fått enda et dikt skrevet til meg, denne gangen av t0mt0m’en (Takk!). Det går som følger;
Roser er røde og
Fioler er blå.
Sukkerbiter er søde
og dverger er små,
Bodø-Glimt er gule
og bilen må gire.
Ninjaer er kule og
dette diktet er veldig a4.
Heldigvis skiller noe seg ut.
Noen med en artig, liten trut.
Verken A4 eller normal. En anelse gal.
Gir en grå verden glede. Kan verden lede?
Mot Jantelovens klamme hånd.
Søthet som kan måles i tonn.
Kan med sarkasme Jantelovens folk mate.
Verdens beste og eneste Penate.
Bare å bøye seg i støvet og se henne skinne.
Hun rister på rompa når hun hører musikk, denne drømmekvinne.
Riste, riste liste.
Distraherer, smyger seg frem og kakker til den siste.
Verden er fri fra A4s minne.
Igjen sitter mange rare, og ei gudinne…
Jeg vandrer på museum,
blant fordums minner og skjeletter
som tilhører en annen tid.
Der står jeg bak stolper med tau imellom
og titter gjennom glasset,
på dinosaurer, dodoer og deg.
C h r i s t i a n sier (00:50):
e ska gi d et dikt å skrive om
“Til [Lady Frankenstein]“
C h r i s t i a n sier (00:50):
som e ska ta no på sparket
C h r i s t i a n sier (00:52):
Du er min lille blome, mitt lys i hverdagen..
Du er min beskyttende engel, en trøstende skulder
Du er min vakre rose, nydelig å se på
Du er.. min venn<3<3 
Du går fram til mi inste grind,
og eg går òg fram til di.
Innanfor den er kvar av oss einsam,
og det skal vi alltid bli.
Aldri trenge seg lenger fram,
var lova som gjalt oss to.
Anten vi møttest tidt eller sjeldan
var møtet tillit og ro.
Står du der ikkje ein dag eg kjem
felle det meg lett å snu
når eg har stått litt og sett mot huset
og tenkt på at der bur du.
Så lenge eg veit du vil koma i blant
som no over knastande grus
og smile glad når du ser meg stå her,
skal eg ha ein heim i mitt hus.
-Halldis Moren Vesaas-
En gang i tiden satt det to søstre i en trapp i Natlandsveien i Bergen. Den eldste prøvde å lære den yngste av dem å knyte skolissene sine, men selv med all verdens tålmod fikk ikke storesøster dette til. Ikke fordi lillesøster ikke kunne lære det, men det var mye enklere for henne å få storesøster til å knyte skolissene for henne i all overskuelig fremtid. Og en gang i tiden skulle lillesøster lære storesøster å strikke. Dette gikk heller ikke. Ikke fordi storesøster ikke kunne lære å strikke, men fordi at å rulle to strikkepinner rundt hverandre ikke kan kalles å strikke. Sammen lærte vi oss viktigheten av å huske årer når man skal ut på sjøen – fordi det tar mye lengre tid å ro hjem med isboks, øse og en klepp, at katter ikke skal ha melk, og ikke minst at det kan være lurt å ikke falle i egne feller, slik som i løen til Larsen. Etter hvert som vi vokste til mistet vi noen år vi burde hatt sammen, – de årene får vi aldri tilbake, men vi har tatt dem godt igjen i ettertid. Og intet er så gale at det ikke er godt for noe; den dag i dag er du ikke bare søster, men også blant mine beste venner. Og nå, med mange år å se tilbake på, har jeg et godt knippe av minner som får meg til å trekke på smilebåndene, og flere skal det bli. Jeg er fortsatt ingen kløpper til å strikke, men lillesøster Lene kan i det minste knyte skolissene sine selv. Siden den gang har hun til og med fått seg vov-vov, villa (tilnærmet), og tja.. Saab er jo også svensk, og ikke minst en utrolig flott mann og to søte barn, – og nå skal lillesøster gifte seg! Jeg er veldig glad på deres vegne, Lene og Marius!
”Lærdom”
Å elska
er å vera stille
nesten heile tida
og ha varme hender.
Å elska
er ikkje å vakta,
men å sjå ein annan veg
til rett tid.
Snakk ikkje om ekstasen
når du meiner
kjærleiken.
Dei bur på kvar sin stad
og møtest
sjeldan.
Snakk heller
om å gå til fots
gjennom ti tusen kvardagar
og aldri halda opp
med å vera den rette.
Å elska
er å tenna lys
og tørka tårer,
natt og dag.”
-Alf A. Sæter-
De gode minner skal gjemmes,
de tapte år glemmes,
nye bånd vil knyttes,
og ringen endelig sluttes.
Jeg er en trett, gammel glidelås,
- nå rusten,
med gnissende tenner.
En trett, rusten glidelås,
med tagger rad på rad,
som ingen riktig kjenner.
Jeg, – den slitne, trette glidelås,
holdt jakken varmt om deg,
netter du trengte det så…
… og ingen trenger vel
en glidelås,
når den selv har gått i stå.
Natt på speilblankt vann,
hvem vet hva som rører seg der nede,
- når alt man kan skimte
er krusninger i månelys.
Når natten rår over myke sinn,
og ingen vil forstå,
tårer renner på såre kinn,
og kulden sprenger på,
da må du finne håp, min sønn,
om at dagen snart er her,
da kan du begynne å leve igjen,
å, – morgenen er så nær…
