En eldre herremann skulle få innlagt pleura-dren i løpet av praksisen min. Jeg fikk være med da de skulle legge det inn. Verken fyren som skulle legge inn drenet eller assistenten hans informerte pasienten, så jeg prøvde å gjøre det underveis, og formidle til helsepersonellet det pasienten ville spørre om, samt når han hadde smerter. Pasienten kan nemlig ikke snakke. Han kan hviske, men knapt nok det. For å høre hva han prøver å formidle må det være helt stille rundt en, og man må høre godt etter, – selv da er det ikke alt man forstår. Før drenet skulle settes inn sa jeg at han kunne holde meg i hånden, og da jeg så på ansiktet hans at det gjorde vondt ba jeg ham klemme hånden min om han hadde smerter. Mannen er avkreftet, så det var ikke store faren for at han skulle knuseknipe hånden min. Han fortsatte å holde den, selv etter at drenet var lagt inn og kommet på plass, helt til vi skulle ut. Vel ute på gangen ventet vi på at noen fra avdelingen skulle komme ned og hjelpe oss opp i riktig etasje. Jeg satte meg ned på huk ved senga og pratet litt med ham. Mannen hvisket og hvisket, og jeg oppfattet ikke hva det var han ville formidle før han hvisket – “Jeg synger. Jeg synger for deg!”, hvorpå han hvisket frem en sang jeg fikk med meg deler av.
