For en uke siden brakk min kjære sønn foten, – den er nå gipset, og han humper rundt på krykker. Da han i dag skulle ta Kystbussen fra Stavanger til Haugesund spurte farmoren bussjåføren om å hjelpe Sindre på fergen, når alle må ut av bussen og opp i kafeterien, – og en ukjent, middelaldrende herremann brøt inn og tilbød seg å hjelpe Sindre på reisen.
Mannen hadde hjulpet Sindre med å komme seg inn og ut av bussen, – og de hadde samtalt underveis, om alt fra Fisketorget i Bergen, til hva vi foreldrene drev med til daglig, og hva Sindre ville bli. Sindre hadde spurt mannen hva han jobbet med, og han fortalte at han var prest, og hadde bodd rundtom i Noregs land opp igjennom tidene. Sindre er selverklært ateist pr tidspunkt, så jeg måtte jo bare spørre om han hadde ytret noe om dette overfor presten, – men det hadde han valgt å ikke gjøre. Vel ombord på båten hadde presten endog spandert lunsj på småen, – og da de ankom Haugesund bar presten sekken hans ut for ham, – og så til at jeg fikk hjulpet ham. Jeg fikk ikke takket mannen skikkelig, – for dette visste jeg ikke før etter at vi hadde forlatt ham, så jeg gjør det her: – Takk snille prestemann, – for at det finnes gode mennesker som deg, – uansett form, farge og religion.
