Da jeg var på vei til Bergen sist hadde jeg en utgave av “Sykepleien” med meg som lesestoff på bussen. Jeg glemte bladet igjen hos Einar, men de fleste artiklene deres ligger heldigvis ute på nett. Det var én artikkel som satte sinnet mitt somewhat i kok, og det skal mye til for å vippe meg av pinnen. Artikkelens navn er “Jeg dør så fort jeg kan…“, skrevet av Marie Aakre, kategorisert under “etikk”, og omhandler eutanasi, – også kalt aktiv dødshjelp. Emnet er stort, og kan diskuteres i det vide og brede, og føles som et minebelagt emne hvor det er lett å trå feil. Jeg har på ingen måte tenkt igjennom alle aspekter i enhver sammenheng når det gjelder eutanasi, men jeg hadde endel tanker og gjorde meg refleksjoner om dette da jeg var 21-22 år, og når jeg tenker gjennom de konklusjoner og meninger jeg gjorde meg dengang da, – for egen, personlig del, – står jeg for dem ennå. De etiske aspektene rundt å implementere eutanasi i helsevesenet, så som hvem skal ha rett til eutanasi, hvilke kriterier skal oppfylles, hvem faller utenfor “målgruppen”, hvem skal utføre dette, rett til å reservere seg for å utføre eutanasi, etc., har jeg ikke noe fasitsvar på (…noe fasitsvar finnes jo heller ikke på et slikt tema…), jeg vet bare hva jeg selv tenkte og følte. Jeg vil gjerne komme med et par sitater som eksempler fra artikkelen, og utfylle med egen erfaring og tanker.
I artikkelen skrives det: “Det er bekymringsfullt, trist og ekstra alvorlig at forslaget om legalisering av aktiv dødshjelp kommer fra de unge. Friske unge mennesker tror altså på nødvendigheten av legehjelp for å ta livet av lidende mennesker. Det er bekymringsfullt at nye generasjoner ikke får lære seg å leve nært og åpent med døden.“
- What the? Så; friske, unge mennesker har “troen” på eutanasi fordi de ikke “får lære seg å leve nært og åpent med døden”, – ergo bunner det i lite erfaring og uvitenhet? De som kjenner meg godt kjenner til historien om min mor. Kort fortalt hadde hun kreft to ganger med kun et år-halvannets mellomrom, og den siste gangen ble hun aldri frisk igjen. Det gikk litt under et halvt år fra hun fikk diagnose til hun døde, og komplikasjonene stod i kø. Jeg bodde hjemme hos henne i en periode for å ta meg av henne når hun hadde perm fra sykehuset, og ta meg av mine brødre til daglig. Det var lite informasjon ute og gikk, men jeg skjønte hvor det bar hen, – jeg skjønte at hun skulle dø, jeg visste bare ikke om det var i morgen, om en uke, eller om noen måneder. Jeg levde derfor tett innpå død, og var nødt til å forholde meg til det. Hver morgen da jeg stod opp dukket det samme spørsmålet opp; var mamma fortsatt i live når jeg åpnet soveromsdøren og tittet inn i sykesengen som stod i stuen? Selv om mamma ikke ville prate om sykdommen og døden hadde jeg lange samtaler om døden med mennesker som stod meg nær, og jeg gjorde meg som sagt mange tanker og refleksjoner. Å være pårørende er én ting, men jeg hadde ingen problemer med å prøve å sette meg inn i mamma sin situasjon, og prøve å tenke på hvordan jeg selv ville ha følt og tenkt. Om det faktisk er de tankene som ville ha dukket opp om jeg ble syk i tilsvarende grad får jeg forhåpentligvis aldri vite, men dette er et emne jeg har grublet mye på, så jeg tror faktisk det.
Kreft er en fæl sykdom, med mange potensielle komplikasjoner og mye smerte. De fysiske smertene kan man lindre, – noe det var stor fokus på, men det å vente, å vite at man skal dø, men ikke vite når, ikke vite helt hvordan, i hvilken bevissthetstilstand, eller hvor mange komplikasjoner man må gjennom først, den psykiske påkjenningen å vente gjerne i månedsvis, og bli dårligere og dårligere underveis, – disse tankene, med flere, fikk meg til å oppsummere at jeg, – for min egen del, heller ville hatt eutanasi som et alternativ, hvor jeg først kan få tatt et rolig og verdig farvel med mine nærmeste, og bestemme at nå vil jeg fyke først som sist og ikke langdrøye det. For min del vil det kanskje ikke føles som en verdig avslutning på livet å måtte innta store mengder legemidler for å holde meg så smertefri som mulig, – mens jeg bare venter på dagen hvor kroppen min gir opp. Dette er noe jeg har tenkt mye på. Det passer nødvendigvis ikke for hver og en, men jeg føler det passer for MEG. Jeg er frisk, jeg er forholdvis ung, og jeg har levd og lever nært og åpent med døden, – noe artikkelforfatter kan synes å mene alle unge som på en eller annen måte er for eutanasi ikke har. Vel, for egen del er jeg fortsatt for det, mine erfaringer til tross.
Videre sier artikkelen: “Respekt for liv er viktigere enn autonomi.” Jeg føler meg litt usikker på om det er respekt for liv å nektes det jeg individuelt opplever som en verdig avskjed med mine nærmeste, og så velge å dø det som for meg er en verdigere død enn å ligge og vente om døden skal komme som følge av alvorlig sykdom. Er det respekt for mitt liv å nekte at eutanasi for meg ville føles som en naturlig vei å gå, og heller la meg ligge og vente på en – for meg – stadig mer uverdig død?
Det står følgende i artikkelen; “Jeg må være fri til å velge selv, er slagordet, hvert enkelt menneske må få bestemme over sitt eget liv. Hvor autonome er døende mennesker? Og hvis dette blir det autonome menneskets rett, blir det vel også legens plikt? Leger vil ikke ha denne plikten, og de har vel også rett til autonomi?“
- Hvor autonome er døende mennesker? Jeg vil tro at døende mennesker i de fleste tilfeller er like autonome som friske mennesker, så lenge de er ved bevissthet i like stor grad som da de var friske? Jeg nekter å tro at artikkelforfatter har spurt hver og en lege i det ganske land om deres synspunkt på eutanasi, og at alle har konkludert med at de ikke vil ha denne plikten. Jeg kan forstå de som ikke vil det, for all del. Kanhende dobbelmoralsk, men som kommende sykepleier har jeg ikke tatt standpunkt til om jeg ville ha vært en del av utførelse av eutanasi, men så er det heller ei aktuelt pr tidspunkt da eutanasi faktisk er straffbart. Dog; Leger og sykepleiere forbeholder seg rett til å nekte å være en del av utførelse av abort, denne retten kunne like så gjerne ha blitt overført til emnet eutanasi.
Jeg har endel “unge, friske” venner som har måttet forholde seg til død, – og derav “har lært seg å leve nært og åpent med døden”, – det er nesten rart at jeg ikke har spurt dem om deres tanker rundt eutanasi før, – men det skal jeg jaggu gjøre. Og du, – kjære leser, må gjerne komme med dine synspunkter, på enten disse eller andre aspekter rundt emnet eutanasi, enten du har opplevd døden nært innpå eller ikke.
Det rare ved å skrive dette blogginnlegget er at andres holdninger og ikke minst yrkesetiske retningslinjer nærmest får meg til å føle meg som en skurk for å mene at eutanasi faktisk kunne vært et reellt alternativ for egen del om jeg skulle ha vært så syk at jeg ble klassifisert som “døende”. Punkt 1.9 i NSFs yrkesetiske retningslinjer for sykepleiere sier; “Sykepleieren bidrar ikke til aktiv dødshjelp (eutanasi) og hjelper ikke pasienten til selvmord“. Å ytre at man for egen del føler en kunne tenke seg eutanasi som alternativ føles som å banne HØYT i kjerka, helst mens man løper naken rundt alteret med en høygaffel i hånden, hale på baken og to horn påklistret i pannen, – Skikkhetsnemda hadde neppe vært fornøyd med det, men så er det tross alt et langt sprang mellom å tenke, reflektere, mene og føle noe om et emne til å aktivt delta i det selv. Jeg føler for å dunke mullah Krekar hardt i hodet, jeg har mine tvil om jeg kommer til å sette det ut i praksis. Til slutt vil jeg bare nevne punkt 1.8 i NSFs yrkesetiske retningslinjer; “Sykepleieren har ansvar for en sykepleiepraksis som lindrer lidelse og bidrar til en verdig død“. Så, – hvem har lyst til å ta på seg å definere hva som føles som en verdig død for MEG?
Det er et vanskelig og følsomt tema du tar opp der. Ikke for meg personlig, men fordi jeg vet det ligger en del ulike meninger ute vedrørende temet. I Norge har vi den holdningen at alle mennesker er like mye verdt, og alle har lik rett til å leve uansett sykdom, handikap osv… Derimot stusser jeg over at vi faktisk har en plikt til å leve, til “vårherre” henter oss. “Du er forpliktet til å ha det jævli til krampa tar deg” holdning blir det for meg.
Vi går litt ut på siden, og drøfter ungdommer som tar selvmord. For mange dreier det seg om at livet er vanskelig og de får ikke nok støtte til å greie seg, derfor velger mange å avslutte livet selv framfor å ha det tøft til livet bedrer seg(mange ser ikke at det kan bli bedre). Fra ekspertsiden, så vet vi at livet kan bedre seg, bare du hjelper oss og deg selv til å hjelpe deg. En kan også drøfte om det er kjemiske prosesser som ligger bak en slik prosess. Den siden skal jeg ikke gå nærmere inn på.
Samme holdning, hjelp oss til å hjelpe deg, ser ut til å ligge som bakteppe for helsevesenet. Så lenge du lever, er det håp, det har skjedd mirakler før. Når en da drøfter eutanasi bør en også vite noe om hvilke målgrupper det bør være aktuelt for. Du tar opp kreft, og det er absolutt en av de gruppene som kan stille som målgruppen. Er kreften framskredet og uhelbredelig, burde det kanskje ikke være uaktuelt. Et annet problem vi har er smerter. Mikkel Jakobsen hadde smerter i 30 år etter ulykken rundt pepsirarrangementet. Så kan en spørre hvor reelle de smertene var. Var det egentlig medisinene som gjorde at han hadde de smertene? Kan vi kalle de fantasismerter som hjernen framkalte selv for å få medisin? Den dagen en fullt oppegående lege kan si, nå kan vi ikke gjøre mer, gi pasienten så mye smertestillende som mulig, så pasienten slipper å lide den siste tiden. Den dagen kan en vurdere eutanasi. Gi en pasient en uke til å tenke gjennom problematikken. Gi pasienten en dag(24t) til å revurdere den beslutningen, om aktiv dødshjelp. Hvis pasienten har svart ja to ganger på 8 dager, bør det være mulig å gjennomføre det i kontrollerte og lovlige former.
Et annet problem er mennesker som har parkinson, alzheimer osv.. De behøver ikke ha smerter, men de vet at det kommer til å gå den veien høna sparker. For mange er det vanskelig å gå tilbake til barndommen. Her er jeg ikke sikker på hva jeg skal svare.
Hmm, jeg kommer til å respondere på det, – men ting tar litt tid for tiden ;D
Du har et godt poeng der; Har vi plikt til å leve til krampa tar oss?
Når det gjelder ungdom og selvmord (evt eutanasi) er det et enda vanskeligere tema synes jeg. Jeg mener, disse ungdommene har det vanskelig, og det finnes mange forskjellige grunner til det, mange vet ikke om annet enn elendighet, – det er alt de har opplevd, noe som gjenspeiles i adferden – som gjerne kan gi dem enda mer problemer, men de kan komme seg ut av det og se en helt annen side av livet om de får hjelp… de har potensielt mange fine år foran seg, – men, det kan selvfølgelig gå begge veier, men skal de få ta kvelden før de i det hele tatt har fått prøve seg på hva livet har å by på?
Har man uhelbredelig kreft er det ikke mye håp, selv om helsevesenet gjerne skal prøve å speile at det er det – for uten håp, hva har man igjen… med mindre man er syk og har kommet til stadiet at man har forsont seg med døden. Og har man forsont seg med at døden er innen en armlengdes avstand kan man jo for all del stå det ut, – men jeg synes ikke at de som har lyst til å ta avskjed med sitt, sine og sitt liv før sykdommen gjør det for dem, bør nektes, – eller forpliktes til å leve til “krampa tar dem”. Malapropos; en annen ting som irriterer meg er alle disse “mirakelproduktene” som ofte er rettet mot kreftpasienter. Noni-juice, eksempelvis, som sies å skulle kurere kreft i somme tilfeller, – og som koster flesk. For å ikke glemme fjernhealing og denslags. En perifer venninne av min mor fortalte min mor at hun kjente noen som dreiv med fjernhealing og gjerne ville få spørre dem om de kunne prøve å hjelpe min mor. Selvfølgelig griper man de halmstråene man kan om man i den medisinske verdenen er “dømt til døden”, mens man selv så veldig gjerne vil lure døden og leve videre til enhver pris.
Jeg diskuterte eutanasi da jeg var på Sunnmøre. Rub var i grunn meget enig når vi snakket om mennesker med uhelbredelig kreft. Men så tok jeg opp mennesker med langtkommen alzheimers, og han var ikke like enig lengre, og kalte det for gråsone. Igjen; Jeg kan bare snakke for meg selv, jeg snakker ikke for eller om alle som er senildemente, – “alle mennesker er like mye verdt”, men hver og en får selv stå for hva som er livsverd og livskvalitet for seg selv. Jeg sa at jeg gjerne kunne hatt i journalen min (..siden testamente vel ikke er gyldig før jeg tar kvelden, og da er det litt i seneste laget for eutanasi..) at om visse kriterier var oppfylt så vil jeg gjerne ta turen i penalet, med hjelp. Jeg har ikke lyst til å gå rundt på et omsorgshjem, repetere meg selv om og om igjen, gjerne om barndommen. Den var ikke verdens beste, mon tro hva jeg hadde gått og pratet om egentlig. Mange eldre på omsorgshjem går på antidepressiva,, og gjerne beroligende. Er det slik jeg vil ende mine dager? Jeg har ingen problem med å gå på antidepressiva, by all means, men å være i “min egen verden” og få servert medisiner for å få en “grei” dag (knuste tabletter smuglet på skiven gjennom vedtak hvis jeg skulle være av den “ugreie” typen… nå setter jeg ting på spissen, for det er dessverre slik enkelte av dem som jobber med eldre anser andre mennesker…), hvor jeg er inne det meste av tiden, foruten kanskje en tur på en terrasse på dagtid om sommeren, hvis jeg er av typen “grei nok til å kunne sitte ute”, og er prisgitt at det er en elskverdig sykepleier, omsorgsarbeider, hjelpepleier eller assistent på jobb, som kan aktivisere meg og se meg som mennesket jeg er, eller en gang var. Ostejesus, dette er et så stort tema at vi trenger mange flasker vin og mangfoldige timer for å i det hele tatt komme gjennom en brøkdel. I skriftlig form tror jeg ikke jeg noengang får dekket alle aspektene ved det. Men det er interessante diskusjoner, og jeg er veldig åpen for andres innspill og det å utfordre mine egne tanker rundt det, og endog kanskje en vakker dag skifte mening om deler av temaet. Jeg ser at det kan by på mange etiske dilemma og problemer med tanke på eutanasi ved langtkommen senildemens, men det gjør det i grunn bare til et enda mer spennende tema å diskutere. Jeg kan dog i grunn ikke se for meg at det noengang blir aktuelt i min levetid.
I Norge er det holdninger om at vi alltid skal være på midten, den gyldne middelvel. Uansett hva det gjelder. Årsaken er at vi kritiserer hverandre hele tiden, og man forsøker å balansere der en får best balanse. Vi kan jo ta opp innspillet til Bjarne Håkon Hansen om heroin til narkisa. I store deler av europa har en forsøkt å teste ut hvordan det fungerer. I Norge vil vi ikke, fordi det er for langt til høyre. Noen kan tolke dette til å være legalisering av narkotika. Vi er redde for at vi skal bikke over…(husk tre prikker) Så hvorfor tar jeg opp dette? Det samme gjelder for eutanasi. Vi er redde for at folk selv skal begynne å ta livet av andre mennesker. Fy hvor dumt det enn høres ut… Men venstresiden er alltid redd for at ting skal utvikle seg, derfor har de ekstreme venstreholdninger som en motvekt, for å holde balansen. Historien har vist at ekstreme holdninger, på den ene eller den andre siden er svært lite heldig. Derfor opptrer mange forståsegpåere som kritikere til enhver debatt. Avisene er veldig flinke til å stimulere gud og hvermann til å kritisere, og ekstremvinkle det.. I Norge er det dermed umulig å få til en fornuftig debatt om noenting. Det er opplest og vedtatt at når resten av den vestlige verden har akseptert noe, da kan vi begynne å gjøre våre egne vurderinger. Selv ikke da blir vi enige med oss selv. I bunn og grunn dreier det seg alltid om politikernes holdninger, de endres ikke, slik ekstragavanse har de ikke råd til å tilpasse seg, av frykt for å framstå som vinglete. Tullat… Hvis noe skal bli vedtatt, må neste generasjon politikere gå inn for det. På den andre siden har vi et veldig sterk byråkrati, og deres holdninger er gjerne dominerende. Uansett hvilken regjering vi får, vil alltid byråkratiet bestemme. Huff.. jeg er i valgkampmodus. Legg merke til Kristin Halvorsen i tv-debatter. Hver gang høyre/frp/venstre snakker, da kakler hun i bakgrunnen.
Nå blir dette en digresjon, but here goes; Jeg har fortsatt ingen TV-kanaler, og er veldig glad for det i disse tider. Valgkortet mitt henger på kjøleskapet, men jeg føler meg rett og slett politisk apatisk, for uansett hva politikerne kommer med av valgløfter blir det jo stuk og en god del de ikke får gjennomført av disse valgløftene uanset. Sånn som det er nå frister det mest å bare stemme blankt, rett og slett. “Jeg er ikke sofavelger, men jeg orker ingen av dere mediatrente, svarunnvikende kaklehøner”.
Hehe…
Det er vanskelig å få argumentert for eller mot deg der…
Holdt jeg meg perfekt på midten, altså?
jepp, ingen tvil… Men det kommer nok et par fra høyre OG venstresiden og hakker på deg til slutt..