For eutanasi = naivitet og uvitenhet?

Da jeg var på vei til Bergen sist hadde jeg en utgave av “Sykepleien” med meg som lesestoff på bussen. Jeg glemte bladet igjen hos Einar, men de fleste artiklene deres ligger heldigvis ute på nett. Det var én artikkel som satte sinnet mitt somewhat i kok, og det skal mye til for å vippe meg av pinnen. Artikkelens navn er “Jeg dør så fort jeg kan…“, skrevet av Marie Aakre, kategorisert under “etikk”, og omhandler eutanasi, – også kalt aktiv dødshjelp. Emnet er stort, og kan diskuteres i det vide og brede, og føles som et minebelagt emne hvor det er lett å trå feil. Jeg har på ingen måte tenkt igjennom alle aspekter i enhver sammenheng når det gjelder eutanasi, men jeg hadde endel tanker og gjorde meg refleksjoner om dette da jeg var 21-22 år, og når jeg tenker gjennom de konklusjoner og meninger jeg gjorde meg dengang da, – for egen, personlig del, – står jeg for dem ennå. De etiske aspektene rundt å implementere eutanasi i helsevesenet, så som hvem skal ha rett til eutanasi, hvilke kriterier skal oppfylles, hvem faller utenfor “målgruppen”, hvem skal utføre dette, rett til å reservere seg for å utføre eutanasi, etc., har jeg ikke noe fasitsvar på (…noe fasitsvar finnes jo heller ikke på et slikt tema…), jeg vet bare hva jeg selv tenkte og følte. Jeg vil gjerne komme med et par sitater som eksempler fra artikkelen, og utfylle med egen erfaring og tanker.

I artikkelen skrives det: “Det er bekymringsfullt, trist og ekstra alvorlig at forslaget om legalisering av aktiv dødshjelp kommer fra de unge. Friske unge mennesker tror altså på nødvendigheten av legehjelp for å ta livet av lidende mennesker. Det er bekymringsfullt at nye generasjoner ikke får lære seg å leve nært og åpent med døden.“

- What the? Så; friske, unge mennesker har “troen” på eutanasi fordi de ikke “får lære seg å leve nært og åpent med døden”, – ergo bunner det i lite erfaring og uvitenhet? De som kjenner meg godt kjenner til historien om min mor. Kort fortalt hadde hun kreft to ganger med kun et år-halvannets mellomrom, og den siste gangen ble hun aldri frisk igjen. Det gikk litt under et halvt år fra hun fikk diagnose til hun døde, og komplikasjonene stod i kø. Jeg bodde hjemme hos henne i en periode for å ta meg av henne når hun hadde perm fra sykehuset, og ta meg av mine brødre til daglig. Det var lite informasjon ute og gikk, men jeg skjønte hvor det bar hen, – jeg skjønte at hun skulle dø, jeg visste bare ikke om det var i morgen, om en uke, eller om noen måneder. Jeg levde derfor tett innpå død, og var nødt til å forholde meg til det. Hver morgen da jeg stod opp dukket det samme spørsmålet opp; var mamma fortsatt i live når jeg åpnet soveromsdøren og tittet inn i sykesengen som stod i stuen? Selv om mamma ikke ville prate om sykdommen og døden hadde jeg lange samtaler om døden med mennesker som stod meg nær, og jeg gjorde meg som sagt mange tanker og refleksjoner. Å være pårørende er én ting, men jeg hadde ingen problemer med å prøve å sette meg inn i mamma sin situasjon, og prøve å tenke på hvordan jeg selv ville ha følt og tenkt. Om det faktisk er de tankene som ville ha dukket opp om jeg ble syk i tilsvarende grad får jeg forhåpentligvis aldri vite, men dette er et emne jeg har grublet mye på, så jeg tror faktisk det.

Kreft er en fæl sykdom, med mange potensielle komplikasjoner og mye smerte. De fysiske smertene kan man lindre, – noe det var stor fokus på, men det å vente, å vite at man skal dø, men ikke vite når, ikke vite helt hvordan, i hvilken bevissthetstilstand, eller hvor mange komplikasjoner man må gjennom først, den psykiske påkjenningen å vente gjerne i månedsvis, og bli dårligere og dårligere underveis, – disse tankene, med flere, fikk meg til å oppsummere at jeg, – for min egen del, heller ville hatt eutanasi som et alternativ, hvor jeg først kan få tatt et rolig og verdig farvel med mine nærmeste, og bestemme at nå vil jeg fyke først som sist og ikke langdrøye det. For min del vil det kanskje ikke føles som en verdig avslutning på livet å måtte innta store mengder legemidler for å holde meg så smertefri som mulig, – mens jeg bare venter på dagen hvor kroppen min gir opp. Dette er noe jeg har tenkt mye på. Det passer nødvendigvis ikke for hver og en, men jeg føler det passer  for MEG. Jeg er frisk, jeg er forholdvis ung, og jeg har levd og lever nært og åpent med døden, – noe artikkelforfatter kan synes å mene alle unge som på en eller annen måte er for eutanasi ikke har. Vel, for egen del er jeg fortsatt for det, mine erfaringer til tross.

Videre sier artikkelen: “Respekt for liv er viktigere enn autonomi.” Jeg føler meg litt usikker på om det er respekt for liv å nektes det jeg individuelt opplever som en verdig avskjed med mine nærmeste, og så velge å dø det som for meg er en verdigere død enn å ligge og vente om døden skal komme som følge av alvorlig sykdom. Er det respekt for mitt liv å nekte at eutanasi for meg ville føles som en naturlig vei å gå, og heller la meg ligge og vente på en – for meg – stadig mer uverdig død?

Det står følgende i artikkelen; “Jeg må være fri til å velge selv, er slagordet, hvert enkelt menneske må få bestemme over sitt eget liv. Hvor autonome er døende mennesker? Og hvis dette blir det autonome menneskets rett, blir det vel også legens plikt? Leger vil ikke ha denne plikten, og de har vel også rett til autonomi?“

- Hvor autonome er døende mennesker? Jeg vil tro at døende mennesker i de fleste tilfeller er like autonome som friske mennesker, så lenge de er ved bevissthet i like stor grad som da de var friske? Jeg nekter å tro at artikkelforfatter har spurt hver og en lege i det ganske land om deres synspunkt på eutanasi, og at alle har konkludert med at de ikke vil ha denne plikten. Jeg kan forstå de som ikke vil det, for all del. Kanhende dobbelmoralsk, men som kommende sykepleier har jeg ikke tatt standpunkt til om jeg ville ha vært en del av utførelse av eutanasi, men så er det heller ei aktuelt pr tidspunkt da eutanasi faktisk er straffbart. Dog; Leger og sykepleiere forbeholder seg rett til å nekte å være en del av utførelse av abort, denne retten kunne like så gjerne ha blitt overført til emnet eutanasi.

Jeg har endel “unge, friske” venner som har måttet forholde seg til død, – og derav “har lært seg å leve nært og åpent med døden”, – det er nesten rart at jeg ikke har spurt dem om deres tanker rundt eutanasi før, – men det skal jeg jaggu gjøre. Og du, – kjære leser, må gjerne komme med dine synspunkter, på enten disse eller andre aspekter rundt emnet eutanasi, enten du har opplevd døden nært innpå eller ikke.

Det rare ved å skrive dette blogginnlegget er at andres holdninger og ikke minst yrkesetiske retningslinjer nærmest får meg til å føle meg som en skurk for å mene at eutanasi faktisk kunne vært et reellt alternativ for egen del om jeg skulle ha vært så syk at jeg ble klassifisert som “døende”. Punkt 1.9 i NSFs yrkesetiske retningslinjer for sykepleiere sier; “Sykepleieren bidrar ikke til aktiv dødshjelp (eutanasi) og hjelper ikke pasienten til selvmord“. Å ytre at man for egen del føler en kunne tenke seg eutanasi som alternativ føles som å banne HØYT i kjerka, helst mens man løper naken rundt alteret med en høygaffel i hånden, hale på baken og to horn påklistret i pannen, – Skikkhetsnemda hadde neppe vært fornøyd med det, men så er det tross alt et langt sprang mellom å tenke, reflektere, mene og føle noe om et emne til å aktivt delta i det selv. Jeg føler for å dunke mullah Krekar hardt i hodet, jeg har mine tvil om jeg kommer til å sette det ut i praksis. Til slutt vil jeg bare nevne punkt 1.8 i NSFs yrkesetiske retningslinjer; “Sykepleieren har ansvar for en sykepleiepraksis som lindrer lidelse og bidrar til en verdig død“. Så, – hvem har lyst til å ta på seg å definere hva som føles som en verdig død for MEG?

anvendes. En sykepl

Krsand – båttur og ubetalt taxiregning…

På lørdagen våknet vi begge relativt sent, men jeg var oppe noen timer før Thor og stakk og handlet. Været var ganske greit, så vi stakk opp i Baneheia på kveldingen med hver vår pils i bagasjen (…og så lærte jeg hvor Baneheia var også, selv om jeg før har bodd på Quart-campen rett oppe i høgget). Vel i Baneheia fant vi ut at badetemperaturen måtte testes, men i mangel av medbrakt badetøy fikk det gå i Adams drakt. Thor var pingle og tilbrakte under ett minutt i vannet, mens jeg tok meg en god svømmetur. Helt kurant temperatur, selv om solen hadde gått sin vei og vinden blåste smålig friskt. Etter litt vindtørking gikk ferden videre til byen for litt mer sightseeing, og så skulle vi møte Hans og ta en liten båttur med ham.

Hans hadde kjølebag med øl med, så da var det på’an igjen. Vi lå og duppet ved Fiskebryggen mens vi ventet på ei venninne av eksen til Hans (lang historie), og da hun var vel ombord tok vi en tur utpå sjøen. Hans fikk det for seg at vi skulle ut til ham, så da seilte han likeså godt ut til Ternevigå, før det viste seg at denne venninnen skulle sitte barnevakt, og var pissesur over at båtturen tok denne vendingen, for plutselig var det altfor langt å komme seg til barnevoktingen med taxi. Klokken nærmet seg midnatt. Thor bestilte taxi, vi fikk Hans hjem, og Hans ba taxisjåføren trekke  ekstra så vi kom oss til byen for hans regning, siden det var hans feil at vi hadde endt opp langt ute i helsike, Thor ikke hadde stort på seg, jeg hadde ikke penger, – vi skulle tross alt egentlig bare ta livet med ro i Baneheia med en pils, men endte opp på båttur, – og Ariel mente hun heller ikke hadde nok. Vi stoppet ved en bensinstasjon for at Ariel skulle kjøpe seg noe mat (…hun som ikke hadde penger…) før hun skulle barnevokte (..hun var den av oss som skulle lengst…), og oppdaget at taksameteret fortsatt rullet og gikk. Vi spurte sjåføren om han ikke hadde trukket de ekstra kronene Hans ba ham om å gjøre, og han blånektet for at Hans hadde ytret noe i de baner. Jeebes. What to do? Thor så for seg å bli kjørt til politiet og overnatte på glattcelle der, så kjære lesere, – i løpet av sekunder ble det til at vi stakk fra taxiregningen. Ja, vi gjorde det. Vi beinet. Men etter noen kvartaler ringte Thor til taxisentralen og forklarte situasjonen, og om hvordan taxisjåføren hadde misforstått og deretter blånektet. De mente at det ville ordne seg om han sendte inn en klage. Verre var det ikke, får vi håpe! Ariel sitt ansiktsuttrykk da hun kom ut fra bensinstasjonen må dog ha vært ubetalelig…

Vi ruslet innom Frk.Larsen, hvor det sto to meget spesielle damer og danset, – til noens hoderistelse, men til min store underholdning. Det satt et par ved siden av meg og lot seg tilsynelatende underholde like mye, og det endte opp med at fyren spanderte en øl på meg fordi jeg lot meg underholde i stedet for å riste på hodet. Det var to andre på dansegulvet, et par år yngre enn meg, som var utrolig bra på å danse, så da Thor tok en tur i baren så jeg mitt snitt til å kaste meg utpå dansegulvet også. Jeg møtte dem igjen etter stengetid, – de kom fra Oslo, jenta bodde på campingplassen stakkars, mens fyren egentlig skulle ha vært i Danmark pr tidspunkt, men ikke visste hvor det hadde blitt av kompisene. Hyggelige folk. På vei for å hente syklene våre ble vi stående utenfor en kebabsjappen.  Det vil si; jeg aner ikke hvor Thor ble av, jeg ble i alle fall stående å prate med fire-fem av byens innbyggere, hvorav en var det jeg tør påstå må være byens morsomste blondine, – det kan jeg banne på. Hun hadde en elskverdig måte å ordlegge seg på, som da hun fortalte kompisen at “du ser lavbudsjettert ut” , som var måten å si at han så en smule billig ut. Folka stakk, Thor dukket opp, og han hadde møtt en gammel kompis som var trommis. Det stod et søppelspann beleilig til, og det endte opp med at vi stod fire stk og hadde trommekonsert for halve byen, med søppelspannet som tromme og hendene som stikker.  Det var også en særdeles innpåsliten nordlending der, som vi heldigvis klarte å riste av oss på resten av veien mot syklene. Vi kom oss hjem, og søndagen var desidert en rolig dagen-derpå, med slumring, soving, TV og film og litt mer slumring. Dette gikk enda hardere utover nattesøvnen, som om vi ikke var døgnville fra før. Vi så Bruno til klokken sju om morgenen, og kl 13 bar det opp igjen for min del for å pakke og gjøre meg klar til bussen som skulle gå 16.10.

I bilen på vei ned til rutebilstasjonen var Thor ganske stille. Jeg også, jeg satt og tittet og sugde til meg mest mulig inntrykk fra byen, og prøvde å se hvor bra retningssansen min var blitt (…ikke allverdens, men stadig bedre…). Plutselig sa han at det blir trist å være på Lund alene, og å dra tilbake til virkeligheten. Vel, da vet jeg at jeg ikke har plaget livet av ham i den uken jeg har vært der i alle fall, og må innrømme selv at det var litt trist å reise. But I’ll be back, forhåpentligvis i løpet av høsten… nå bar det i alle fall videre fra Krsand til Jæren, hvor jeg har et pitstop hos Marri før turen går videre til Haugesund, nå med min sønn i bagasjen også. Utrolig kjekt å se Marri igjen, hun var riktignok på besøk hos meg i Haugesund i høst, men før der igjen var det lenge siden sist. Knas jente, just gotta love her… må ta meg en tur til henne også i løpet av høsten. Jepp!

Naten i Abekaddbyen…

Dagene i Kristiansand går litt i surr for meg når jeg tenker på dem i ettertid. Den første dagen ble i alle fall tilbrakt på Lund, og det ble pratet om løst og fast. Thor fortalte mer om morens sykkelkræsj noen uker i forveien, som resulterte i at hun måtte helikopteres til Ullevål for operasjon grunnet hjerneblødninger. Hun bodde nå på et rehabiliteringshjem like i nærheten, så vi syklet ned dit for å besøke henne, men da hadde hun allerede gått og lagt seg. Jeg syklet faktisk på sykkelen hun kræsjet med… det er slik en damesykkel med kurv foran som får en til å gå og nynne på Brelett-reklamen hver gang en ser den (og i opptil flere dager etterpå…). Uansett; så bar det hjem for litt mat og et par øl, og bare slappe av og prate.

Dag to ble brukt på omtrent samme vis, foruten forsøksvis besøk hos moren, og med stadig flere diskusjoner om alt og intet, utveksling av musikk vi har hørt på siden sist, og oppdateringer på respektives liv forøvrig. Angående musikken har jeg allerede blogget et innlegg om noen av det jeg kom hjem igjen med i bagasjen. Forøvrig har jeg et bilde i hodet når vi sykler gjennom en park på vei til byen en av de siste dagene, – Thor sykler litt foran meg og synger av full hals på “The return of the tres”. Thor håpet jeg fikk møte både moren og broren mens jeg var der, for han hadde pratet om dem begge da vi begge bodde i Bergen. Jeg fikk også en sightseeing fra Lund og gjennom sentrum pr sykkel, og om ikke lommekjent så er i alle fall retningssansen i Krsand litt bedre enn den var da jeg var der på Quarten for ni-ti år siden.

Den tredje dagen reiste vi til broren til Thor, – Hans. Hans var dog bortreist i jobbsammenheng, så vi var muttens alene der. Jeg lærte meg hvor både Vågsbygd og Voiebyen er, og utsikten fra en av leilighetens tre (!) terrasser var upåklagelig. Litt mat, litt film, og en nattlig tur i boblebadet på terrassen i andre etasje, med titting på stjerner og samtaler om kvinner og menn, foreldre, og livets uutholdelige letthet for “de sleipe”. Det siste er forøvrig ganske et fascinerende emne.

På torsdag bar det tilbake til Lund. Hans skulle komme hjem denne dagen, og Thor skulle egentlig hente ham, men Hans insisterte på å ta taxi. Han dukket plutselig opp hos Thor, med champagne, øl og røyk fra taxfree’en, og jeg fikk endelig hilst på ham før han stakk videre.  Vi koste oss med “gavene”, og deretter bar det til sentrum for en kjapp gjennomgang av Kristiansands uteliv. Vi var innom Pir6 – som er et studentsted med modenhetsnivå på minussiden, så vi stakk på et eller annet sted jeg ikke husker navnet på, og deretter hjem. På veien hjem fotograferte jeg et minne jeg ikke kommer til å glemme; i en tverrgate satt det en full fyr i rullestol, nærmest på tvers av stolen, og urinerte på gaten. Menn som urinerer er ikke akkurat et sjeldent syn etter en tur på byen, men jeg må innrømme at jeg aldri før har sett en i rullestol prøve seg på det. Vel hjemme, som de to døgnville fluene vi er, ble det diskusjoner og en hel mengde MMA/UFC-klipp på internett. Thor drev forøvrig med karate en gang i tiden, mens jeg leker meg med kickboksingen ennå.

På fredag hadde Hans plutselig fått telefon fra ei kusine i Tønsberg de ikke hadde sett på gudbedre mange år, som var på vei til Krsand oglurte på om de kunne overnatte. De ville gjerne møte Thor også mens de først var der, så vi kjørte for å møte dem og guide dem opp til Hans. De ville gjerne at vi skulle bli der og bli med ut på byen senere, men vi skulle innom rehabiliteringshjemmet, og forhåpentligvis skulle jeg få møte moren til Thor denne gangen. Det gjorde jeg. Dessverre hadde hun en dårlig dag. Hun husket igjen Thor, men hadde språklige problemer, og ytret ord det var totalt umulig å forstå. Da vi skulle gå fikk vi begge hver vår klem, selv om hun visstnok før ulykken var alt annet enn en klemme-person. Vel hjemme fant vi det for godt at Kristiansands uteliv måtte testes på en fredag også. Vi var en tur innom Frk. Larsen (koselig sted), og deretter Havana etcetera, med “ok musikk og blandet klientell”. Da vi satt i baren kom det ei jente bort til oss. Hun så på Thor og sa “Du! Hva i… vi hadde jo en avtale tidligere i kveld, vi!!”. Thor så rart på henne og spurte “Jasså, hadde vi…?” mens jeg snudde meg mot baren og flirte. Han hadde ikke snøring på hvem dama var, om hun bare var usannsynlig full, om det var et forsøksvis sjekketriks, eller om hun bare hadde vært ute etter å prøve å lage litt drama hvor hun hadde håpet at jeg skulle komme med et eller annet sjalu utspill. Lite visste hun at vi ikke tilfeldigvis hadde truffet hverandre i baren, men at jeg faktisk hadde vært hos ham i noen dager allerede og visste at han ikke hadde noen avtaler… Hun ble i alle fall merkverdig stille av at Thor så sarkastisk spørrende på henne og jeg som flirte, så hun gikk pent og satte seg hos venninna si som satt rett bak oss. Klokken bikket over to, serveringen stengte, og vi tok syklene fatt mot Lund.

Vel, lørdagen er en dag for seg selv, så for å ikke gjøre innlegget uleselig langt får det komme som et eget innlegg.

To be continued…

Ankomst Abekaddbyen…

Jeg jobbet natt til mandagen for en ukes tid siden, hadde klart å snu døgnet somewhat i løpet av dagene i Bergen, og var trøtt som en sokk da jeg dro meg opp av senga på jobb kvart på sju. Alt gikk i ett til jeg måtte fly ut døren, og jeg fikk bare såvidt tid til å hilse på Ann-Kristin før jeg måtte fly ned til Einar og hente tingene mine, før jeg fløy videre til Bystasjonen for å ta bussen til Aksdal. Vel fremme i Aksdal ble jeg plukket opp av Heidi, Trond Martin og guttene, for å få sitte på med dem til Krsand. Trøtt som jeg var, sovnet jeg et par ganger underveis, men det fikk vel timene til å gå litt fortere.

Vel fremme ble jeg satt av ved rutebilstasjonen, hvor jeg satte meg i en trapp for å vente på å bli hentet. Da jeg satt der kommenterte en narkoman som stod et lite stenkast unna, den gigantiske lappen jeg hadde på haken. Jeg hadde nemlig et myggstikk som jeg pelte litt for meget på, og etterhvert ble det, – sannsynligvis i kombinasjon med allergi mot et plaster jeg brukte, – et kjempesvært sår, som likeså gjerne så ut som et brannsår. Han lurte på om jeg hadde vært i boksekamp og fått en lei uppercut under haken. Vel, nofe… Han satte seg ned og pratet om alt og intet, om en episode for mange herrens år siden, dengang da han var musiker, om at han hadde ordnet opp i en krangel med en gang, noe han var stolt av. Han lurte på om jeg hadde smurt såret med noe, og dro opp en tube Fucidin som han bød meg en klatt av. Jeg prøvde hardt og intenst å takke nei, men det ville gubben ikke ha noe av. “Det er borte i morgen om du tar litt. Den er ikke uren eller noe slikt, altså”. Han likte det faktum at jeg gikk på sykepleien, og synes det var en god ting. Så kom Thor og hentet meg. Sist jeg så ham hadde jeg stukket innom ham tidlig om morgenen etter jobb i Bergen, og hjulpet ham å bære tingene hans ned til Flaggruten da han skulle flytte. Det blåste som faen, regnet verre, og det hele var en trist affære, rett før nyttårsaften for typ halvannet år siden. Det var godt å se ham igjen…

Og så… litt kinesisk…

臺灣之旅

Krsand och musiken…

En av tingene som er fint med å møte igjen folk man ikke har møtt på evigheter, og som man har hatt somewhat kryssende musikksmak med, er at man har surret sine to egne musikkveier i typ halvannet år, – og derfor har mye nye tips å komme med. Her er noen av artistene/låtene jeg kommer hjem med i bagasjen fra Krsand, de to første er ganske chill, den tredje er ikke helt min greie, – men kommer til å minne meg om turen, mens den fjerde fenger humøret og får det til å rykke litt i buggedansenervene (Dere får litt MS-13-historie med på kjøpet i youtube-videoen på den siste låta. PS: for dem som leser innlegget på Facebook kommer det bare opp preview-bilder, går man inn på bloggen kommer youtube-videoene for låtene opp):

Voiperkele og Naten diskuterer forhold og denslags…

“Voi Perkele sier (09:28):
freedom freedom freedom
jeg fikk noia av alt, til jeg fant ut at jeg er en idiot som forsøker å springe gjennom livet alene..”

Nye Sandviksvei…

Bergen, mitt Bergen. Det er godt å være tilbake, det er vel fem måneder siden jeg var her sist (…skulle nesten tro jeg skulle i gang med å skrifte…). Egentlig skulle jeg spille foppalkamp med Einar i går, og hadde for anledningen tatt med meg foppalstrømper i intet mindre enn tre forskjellige farger for å helgardere meg, men jeg stakk rett ut til Kisse i stedet, og kom meg ikke til byen igjen før kampen var godt i gang. De tapte 11-6, og hadde selvfølgelig vunnet om jeg var med. Siden jeg skal jobbe de resterende dagene plukket jeg med meg en six-pack øl på veien til Nye Sandviksvei, bare for å finne ut at Anne-Marthe er i Tønsberg, Elisabeth ikke kunne gå ut, Bjarte skulle hjelpe en kompis å flytte dagen etterpå, Tessa skulle jobbe, Karl-Ove har reist på hytten, og Julie er som sedvanlig klin umulig å få tak i av en eller annen grunn. Dette er dårlig, folkens! Uansett, Einar skulle på fest med noen kolleger, så jeg fikk snike meg med der. På veien bort dit traff jeg forøvrig Kikki, som jeg ikke har sett på gudbedre lang tid.

Det må sies at dagen derpå i Nye Sandviksvei er bedre enn i Haugesund. Jeg sitter i sofakroken, klin opptil vinduet for å få nett-tilgang, men det gir meg samtidig anledningen til å titte på alle de rare menneskene som går forbi (…og der tusler Ottoen, krokrygget med sykkelen sin, forbi, as we speak…). Det går sikkert fler forbi her på to timer enn det vandrer folk i Haugesund sentrum en solfylt hvilken-som-helst-dag. Verden er skummel, men Bergen er sjarmerende, så det blir en killerkombo av sjarmerende skummelt. Så lenge fyllenervene har lagt seg til halv ti i kveld, når jeg begynner på jobb, er jeg storfornøyd. Uansett: – Thor ringte og vekket meg i dag. Vi snakket tidligere i sommer om at jeg kunne ta turen nedover og besøke ham, og tanken var vel å gjøre det når det skjedde noe i Krs, Quarten eksempelvis, men den uken hadde jeg feilaktig blitt satt opp på sommerturnus og endte opp med å jobbe i stedet. Heidi, Trond Martin og guttene kjører nedover til Krs på mandag, og har sagt jeg kan slenge meg på. Jeg nevnte det til Thor, og det var bare til å ta turen. Gleder meg, har ikke sett ham på halvannet år. Da blir det kun en kort gjesteopptreden her i byen for denne gang, jeg slenger meg på bussen til Hgsd på mandag, for å så bli plukket opp og fraktet videre til Krs. Jøssenamn, så blir det litt sommerferie på meg også.

Apropos å sitte og titte på folk; Der gikk Hammarbyrastamannen forbi. Jeg kan fortelle om mitt møte med ham ved en senere anledning, men kort fortalt er han nå mest kjent for å ha grillet måke. Han ser mer og mer ut som en eksentrisk polfarer tydligen, med viltgroende skjegg og rasta under hetten, dyttende på en handlevogn. Han stoppet just oppi gaten her for å krangle med en fyr, før han gikk videre nedover og forbi huset her, mens han snakket høyt til seg selv og lo, før han ropte “I am a BEAR!”. Gotta love this city.

How Supernaten got her superpowers…

Siste dag i Haugesund før avreise Bergen måtte det selvfølgelig lyne og tordne. En gang da jeg var liten var vi på landet ved Kjeneset en vakker sommer, og jeg og lillesyrran så lynet treffe et tre. Skummelt syn. Noen år senere var jeg på ferie i Göteborg. Jeg tror jeg var 10 år, jeg hadde i alle fall hatt bursdag noen dager i forveien og fått en (dengang) superfancy Gameboy. Om ettermiddagen begynte det smålig å buldre. Etter lyn-treffer-tre-insidenten var jeg ikke særlig begeistret for denslags, så jeg gjemte meg som best var. Bulder, brak og lynglimtene fortsatte utover kveldingen. Og natten. Jeg kunne bare glemme å sove, og prøvde desperat å bruke Gameboyen sammen med et par høretelefoner som avledning fra himmelraseriet utenfor, men når det rister i bakken, og glimtene skjærer gjennom såkalt “lystette” rullegardiner kunne jeg bare glemme det. I Göteborgsposten dagen etterpå kunne man lese at det hadde vært 14.000 lynnedslag i løpet av det siste døgnet. Det vil si 14.000 registrerte lynnedslag, så hadde registratoren gått tom for blekk (…gode, gamle dager…). For å ikke glemme håndfullen av mennesker som var blitt truffet, og den lille slumpen av hus som hadde brent ned.Jeg kan ikke påstå at jeg ble så veldig mye mer begeistret for lyn og torden etter dette.

Vel, fast forward. Bittelille (Lena) bodde en stund i Olsvik, mens jeg bodde på Kleppestø. Hun var klar over min anti-fascinasjon for uvær, og siden vi bodde på hver vår side av “fjorden” hørte begge to bulderet om det første tok i å brake. Da var Bittelille så søt at hun sendte meg melding og spurte om det gikk bra med meg. Hver eneste gang. Nå bor hun på Sunnmøre og jeg i Haugesund, så det er ikke så rart at jeg ikke fikk en slik melding i dag, selv om jeg gjerne skulle hatt det.

Uansett, – vi spoler frem til dagen i dag. Jeg har vasket og tørket nok klær til å i alle fall få fire husmorpoeng bare for det, og et par til for å legge dem sammen, samt å ta halve oppvasken og støvsuge. Uansett, – jeg tok klær ut av tørketrommelen, og den ene armen min var i kontakt med maskinen. Plutselig sa det “tzziiiik” (…jeg har aldri påstått jeg er god på onomatopoetikon…), og jeg kjente støt gå gjennom armen, før det et halvsekund etterpå smalt kraftig rett nedi høgget her. Takk, kjære lyn – ikke bare har du latt meg se det stakkars treet få seg en trøkk, ligget våken en hel natt som ti-åring og spilt så mye Tetris at jeg drømte om det når jeg først sovnet, men nå har du også latt meg fått en liten, fysisk smakebit selv. Det skal dog sies at jeg verken har merke, svidd hår eller senvirkninger, men du kan banne på at det er denne episoden som vil omtales i tegneseriene om meg som måten jeg ervervet mine eksellente superkrefter på.

[Oppdatering:] En liten stund etter at innlegget var publisert tikket det inn en sms fra Bittelille: “Heia kjære bestisen min! Håper du har det bra og at det har sluttet å lyne… Vi må visst snart flytte nærmere hverandre igjen sånn at jeg kan passe på deg. Gleder meg masse til vi sees om ikke lenge Kjempe, utrolig, sinnssykt glad i deg. Nattakiss!”. Gotta love her…

Ferie? Hva er vel det…

Okei, folkens. Ferie = kjedelig. Det vil si, jeg har brukt tre-fire dager på å kjede meg, men i dag har vært en fantastisk fin dag. Heidi ringte i morges og lurte på om jeg ville være med på fisketur. Sure thing, – jeg er fortsatt en enkel sjel. Turen gikk til Sveio, og derfra ut med båt til en holmesak for grilling, vassing, småkrabbeplukking (- rett tilbake til barndommen, lite som er så avslappende som krabbejakt, kunne holdt på i timesvis. En aktivitet som forøvrig hører hjemme i “Glemmeboken”), og litt fisking på veien hjem. Det vil si; jeg fikk en bitteliten torsk, som jeg ikke engang kunne kjenne at jeg hadde på kroken, stakkars. Jeg elsker sjø og båt, så jeg er veldig glad for å bli slept med. En veldig fin dag med Heidi, Trond Martin og guttene.

Jeg ymtet frempå på Facebook at jeg vurderte å reise til Bergen da jeg først tok ferie på fredag, og ble vel smålig bekymret for ferie-konseptet da tre av fire som responderte er gamle kolleger, som ymtet frempå at det trengs folk i det som bare er blitt hetende “Rottereiret”. Vel, etter noen dager ferie innså jeg at ferie som sagt er kjedelig, så jeg fikset meg “oppholdssted” i gamleleiligheten min i Bergen (jeg skal jobbe natt, så jeg trenger ikke overnattingssted så mange dager at det gjør noe, men et sted å oppholde meg når jeg ikke har annet å gjøre). Jeg er veldig glad i den leiligheten, – altså, om den ikke er superduperfancy så har den en aldeles egen sjarme over seg, og ikke minst en elskverdig beliggenhet, – gleder meg til å ta en tur tilbake. Skal visst spille foppalkamp også, gitt. For Nordnes. Mot Varegg. Jeg vet ikke om det er blandingslag eller herrelag, men om det så skal være skal jeg heller gro et par baller for en dag.

Uansett. Sommer er sommer, jeg skulle gjerne sittet og tittet utover sjøen, helst på Nordnespynten, mens jeg hørte på S-Tone Inc. – In the mood for love.