Når man hater å elske…
Okei. Nå har det seg slik at jeg nettopp har sett siste USA-sendte episode av Dexter (sorry, Hroar, klarte ikke å vente, – kan heller se den en gang til!). Jeg tåler mye blod og gørr og jævelskap, men når jeg ser Dexter vrir jeg meg, holder hendene for øyenene og ser gjennom glipen mellom to fingre, snakker høyt til skjermen, og føler meg til tider uvel av indre uro. Ser jeg skrekkfilmer (foruten The Orphan) flirer jeg, men Dex? Neidu! Jeg kan ikke fatte og forstå hvorfor jeg utsetter meg for dette gang på gang, – men jeg liker serien, og vil ikke slutte å se den. I begynnelsen synes jeg Dex var så som så, etterhvert fikk den tak om meg, og nå kan jeg ikke fordra å like den, but I do, stadig mer faktisk.
Jeg tror jeg må innvilge meg selv støttekontakt for å se resten av serien.
Reisebrev fra Onkel Reisende Acer…
Mailen til Forbrukerrådet var klar, så ringte Elprice: Onkel Reisende Acer er fortsatt på vidvanke, men – nå skal jeg opp og hente en ny maskin, og når Acer endelig mottar Onkel Reisende Acer skal de skru ut harddisken og sende denne til Elprice, som så skal hente dataene ut for meg. Og om de aldri skulle motta maskinen min sa jeg at jeg ville ha en ekstern harddisk til å ta backup på for fremtiden, og det skulle gå an å ordne. Egentlig burde jeg kanskje få harddisken levert på en ekstern harddisk som jeg får, – å få backup på dvd-plater hjelper lite når man har en pc uten cd-/dvd-rom, og jeg skal vel ikke ha ekstra utlegg i form av en ekstern harddisk å hive dette over på. Om jeg får backup på en gratis ekstern harddisk skal jeg jaggu tilgi dem alt rabalderet.
Onkel Reisende Acer…
Lørdag morgen, 22. august 2009, skrudde jeg på min lille AcerOne. Forsøksvis. Maskinen durte og gikk, men skjermen var svartere enn sommernatten den hadde valgt å ta kvelden i.
Jeg prøvde å puste liv i stakkaren, men fant fort ut at det ikke var stort annet enn å levere den inn til reparasjon. På Elprice fikk jeg beskjed av Elprice-Kristoffer om at Acer nok ville vite hva som var problemet, og at reparasjonen ikke ville ta lang tid. Jeg understreket at jeg har IBAS-forsikring, hvilket gjør at IBAS skal hente ut alt på harddisken hvis det er den som har tatt kvelden. Maskinen er liten og handy, – men det er harddisken som har mest verdi for min del.
Tre uker senere ringer jeg dem, nå synes jeg det har gått “kort tid” nok som det er. Maskinen er ferdig reparert, – hurra, og kunne forventes å ankomme Haugesund om-ikke-lenge. Det går litt mer enn om-ikke-lenge, jeg prater med Elprice igjen, og får vite at papirene mine fra Acer har ankommet, med en annens maskin som følgesvenn. Med andre ord har denne andres maskins papirer tatt turen til en annen kant av landet, sammen med min maskin. Owjeah.
Elprice ringer Acer, Acer prøver å få tak i selskapet som har mottatt min maskin, for å få bekreftet at det er min maskin de faktisk har mottatt. Selskapet lar svaret vente på seg. Tiden går. Plutselig har maskinen vært til reparasjon i tre uker, og deretter vært forsvunnet i ytterligere to. Jeg ringer Elprice igjen, og får samme beskjed som jeg fikk uken i forveien; Maskinen min er feilsendt, papirer og maskiner byttet om på, – de skal fikse opp i det og ringe meg dagen etterpå. Ingen ringer. Jeg ringer noen dager senere; en ny fyr på tråden, – han sier han personlig skal sjekke opp i det påfølgende dag, og ringe meg. Ingen ringer.
Uken etterpå ringer jeg Elprice. Det er Kristoffer igjen. Han har hatt ferie en uke, og trodde at alt hadde gått i orden til nå. (Kristoffer – du må bare slutte å ta ferie…). Han skal sjekke med Acer. Acer tilbyr meg en ny maskin, men Kristoffer har tydeligvis fått med seg at det er harddisken som spiller en rolle for min del, så jakten fortsetter. På torsdagen i uke seks (maskinen har vært på reparasjon i tre uker, – og er på vidvanke i tredje uke), får jeg vite at maskinen nå skal være på vei med Posten, og at den ankommer rett over helgen, – så lenge Posten gjør jobben sin.
Påfølgende tirsdag ringer jeg for å høre om den har ankommet. Nope. Onsdag går, torsdag passerer, fredag kommer, – og Elprice er forlengst et såpass hyppig oppringt nummer at det har fått egen plass i telefonlisten, og firmanavnet lyser i mobildisplayet mitt. Jeg utstøter et jubelrop før jeg tar telefonen, endelig er den kommet! Trodde jeg. Det er Elprice-Kristoffer. Maskinen min er ikke kommet. Den ligger fortsatt hos dette fantastiske firmaet som er lokalisert enten i Arendal eller på Østlandet, (alt ettersom hvem på Elprice jeg prater med), og de har ikke latt høre fra seg i det siste, til tross for purremailer. Han lurer på om jeg vil ha en splitter ny maskin. Jeg vil ha harddisken min. Jeg kjøpte en tre år lang forsikring så harddisken min kunne gjenopprettes hvis den skulle dø, – og Acer har klart å ta “knekken” på den på den eneste måten som går an: ved å sende den feil. Han lurer på om “vi” skal gi dem frem til lunsjtider på mandag. Jada, greit greit. Det er helg nå, så egentlig har “vi” bare gitt dem fra, tja, – åtte til tolv på mandag til å svare, eller deromkring.
Så. I dag, lørdag, er det sju uker siden jeg leverte den inn. Den har vært på vei to ganger, uten å være på vei. Er det håp? Skal jeg gi opp å vente? Kan jeg kreve noe utover en ny maskin? Sannsynligvis ikke. Utenom å få overført IBAS-forsikringen til den eventuelle nye maskinen min. Som om jeg trenger IBAS-forsikring når de likevel klarer å sende maskinen min til Kongo ved neste og beste anledning.
Blablabla…
Laptopen min døde for litt over en uke siden, og det har derfor vært stille i bloggen, og Renate-fritt internett stort sett. Siden sist har jeg hatt mine første sofasurfere; tre tyske veganergutter (The Veganboys), ei fransk jente, og så to tyske jenter. Jeg har i grunn bare positivt å si om opplevelsene, men må innrømme at det er godt når de drar, og få privatlivet sitt tilbake. Man vet ikke hva man har før det er borte, right? Siden sist har jeg visst også vært på TV. NRK var på skolen og filmet for Distriktsnyhetene for Rogaland her en dag, og utpå kvelden fikk jeg melding av Anne Mari; “Jeg var på TV i dag. Haha, det var du også, Renate”. Ohyes, three seconds of fame.
Just nu sitter jeg på skolen og koper. Egentlig skulle jeg bare innom og se om jeg fikk til å oppdatere drivere og installere sånn cirka akkurat nok til at jeg kunne se mine eminente, nyervervede sesonger av Rescue me (…som Kjetil først fikk meg hekta på, for å deretter være greial nok til å brenne ut til meg, men som verken ville funke på dvd-spillern integrert i TV, eller på DVD-spilleren jeg fikk låne av Heidi. Haff! Vanligvis savner jeg ikke TV-kanaler, men når man ikke har internett til å underholde en, vel, da…) på dinosaurlaptopen min. Dinosaurlaptopen min fant det for godt at den trenger å laste ned OG installere ikke mindre enn 130 oppdateringer, og da har jeg ikke giddet å inkludere SP3. Just nu sitter jeg i nådeløs spenning og holder pusten, da dinosauren har en dårlig sektor på harddisken som jeg vet med sikkerhet vil få maskinen til å kræsje om den blir overskrevet. Hvis den kræsjer griner jeg. Hardt og lenge. Hvis den kræsjer må jeg pent reinstallere den, – igjen, så jeg i det minste kan bruke den til å skrive skoleoppgaver på, mens jeg venter på å få “LilleFancy” tilbake. Det må i så fall være blant verdens dyreste “ark” og kortstokk, – for maskinen kan stort sett bare brukes til Word og kabal. Akkja. Mens jeg holder pusten prøver jeg ut Google Chrome, men jeg kan ikke si meg så himla imponert ennu, takke seg til FF…
Vel, nå sier Windows Update at den gjerne vil restarte maskinen. Embrace yourselves, kryss fingre, here goes nothing…
