Lady Frankenstein

Lørdag morgen, 22. august 2009, skrudde jeg på min lille AcerOne. Forsøksvis. Maskinen durte og gikk, men skjermen var svartere enn sommernatten den hadde valgt å ta kvelden i.

Jeg prøvde å puste liv i stakkaren, men fant fort ut at det ikke var stort annet enn å levere den inn til reparasjon. På Elprice fikk jeg beskjed av Elprice-Kristoffer om at Acer nok ville vite hva som var problemet, og at reparasjonen ikke ville ta lang tid. Jeg understreket at jeg har IBAS-forsikring, hvilket gjør at IBAS skal hente ut alt på harddisken hvis det er den som har tatt kvelden. Maskinen er liten og handy, – men det er harddisken som har mest verdi for min del.

Tre uker senere ringer jeg dem, nå synes jeg det har gått “kort tid” nok som det er. Maskinen er ferdig reparert, – hurra, og kunne forventes å ankomme Haugesund om-ikke-lenge. Det går litt mer enn om-ikke-lenge, jeg prater med Elprice igjen, og får vite at papirene mine fra Acer har ankommet, med en annens maskin som følgesvenn. Med andre ord har denne andres maskins papirer tatt turen til en annen kant av landet, sammen med min maskin. Owjeah.

Elprice ringer Acer, Acer prøver å få tak i selskapet som har mottatt min maskin, for å få bekreftet at det er min maskin de faktisk har mottatt. Selskapet lar svaret vente på seg. Tiden går. Plutselig har maskinen vært til reparasjon i tre uker, og deretter vært forsvunnet i ytterligere to. Jeg ringer Elprice igjen, og får samme beskjed som jeg fikk uken i forveien; Maskinen min er feilsendt, papirer og maskiner byttet om på, – de skal fikse opp i det og ringe meg dagen etterpå. Ingen ringer. Jeg ringer noen dager senere; en ny fyr på tråden, – han sier han personlig skal sjekke opp i det påfølgende dag, og ringe meg. Ingen ringer.

Uken etterpå ringer jeg Elprice. Det er Kristoffer igjen. Han har hatt ferie en uke, og trodde at alt hadde gått i orden til nå. (Kristoffer – du må bare slutte å ta ferie…). Han skal sjekke med Acer. Acer tilbyr meg en ny maskin, men Kristoffer har tydeligvis fått med seg at det er harddisken som spiller en rolle for min del, så jakten fortsetter. På torsdagen i uke seks (maskinen har vært på reparasjon i tre uker, – og er på vidvanke i tredje uke), får jeg vite at maskinen nå skal være på vei med Posten, og at den ankommer rett over helgen, – så lenge Posten gjør jobben sin.

Påfølgende tirsdag ringer jeg for å høre om den har ankommet. Nope. Onsdag går, torsdag passerer, fredag kommer, – og Elprice er forlengst et såpass hyppig oppringt nummer at det har fått egen plass i telefonlisten, og firmanavnet lyser i mobildisplayet mitt. Jeg utstøter et jubelrop før jeg tar telefonen, endelig er den kommet! Trodde jeg. Det er Elprice-Kristoffer. Maskinen min er ikke kommet. Den ligger fortsatt hos dette fantastiske firmaet som er lokalisert enten i Arendal eller på Østlandet, (alt ettersom hvem på Elprice jeg prater med), og de har ikke latt høre fra seg i det siste, til tross for purremailer. Han lurer på om jeg vil ha en splitter ny maskin. Jeg vil ha harddisken min. Jeg kjøpte en tre år lang forsikring så harddisken min kunne gjenopprettes hvis den skulle dø, – og Acer har klart å ta “knekken” på den på den eneste måten som går an: ved å sende den feil. Han lurer på om “vi” skal gi dem frem til lunsjtider på mandag. Jada, greit greit. Det er helg nå, så egentlig har “vi” bare gitt dem fra, tja, – åtte til tolv på mandag til å svare, eller deromkring.

Så. I dag, lørdag, er det sju uker siden jeg leverte den inn. Den har vært på vei to ganger, uten å være på vei. Er det håp? Skal jeg gi opp å vente? Kan jeg kreve noe utover en ny maskin? Sannsynligvis ikke. Utenom å få overført IBAS-forsikringen til den eventuelle nye maskinen min. Som om jeg  trenger IBAS-forsikring når de likevel klarer å sende maskinen min til Kongo ved neste og beste anledning.